Reodor Felgen – Et Kjærlighetsbrev til Hverdagshelten

«Flåklypa Grand Prix! Ser den hver jævla jul!».

I listen over tanker man tenker er dette en som størsteparten av de med norsk statsborgerskap har tenkt. Flåklypa Grand Prix var grensesprengende kino da den kom, men står seg fortsatt godt den dag i dag av flere grunner. Settene, arbeidsmengden lagt inn, humoren i alle detaljene man ikke nødvendigvis legger merke til før etter trettisjuende gjensyn, kilingen i magen hver gang de kjører den bratte nedoverbakken like før målstreken. Selveste Henrik Ibsen så filmen i sin tid og kalte deretter teaterstykket sitt ‘Et Dukkehjem’ inspirert av «Flaaklybens mæktige animatioon», og så originalt for seg Enkefru Stengelfhøn-Glad som Doktor Rank. Neida.

Det var allikevel først for et par år siden at jeg følte filmen ville si noe litt annet til meg enn tidligere. Ved filmens ende følte jeg at jeg hadde fått et lite innblikk i den norske folkesjela, noe jeg sjelden har følt av en film før. Den sa noe til meg både som skapende menneske, og som den vanlige norske innbyggeren jeg er. Filmen jeg hadde sett 4053 ganger før ble plutselig en heltefortelling jeg ikke var vant til, men som likevel appellerte til noe i meg.

Jeg skal prøve å forklare, men først et lite tankeeksperiment: Hva hadde skjedd om Disney hadde kjøpt Flåklypa?

Vi hadde kanskje fått de obligatoriske opphavshistoriene skvist ut av de tynneste, mest gjenkjennbare symbolene fra Flåklypa Grand Prix og andre kontrafaktiske fortellinger.

Om da Solan Gundersen fikk bukt med det dysfunksjonelle styresettet i Tynset for så å innføre uttrykket om at «Kjem ’n fra Tynset, så trivs ’n overalt» etter å ha hoppet forlengs ut av fuglekassa han var fanget i med jetpack, i filmen «Solan: A Flåklypa Story».

Om da Ludvig fikk alter-Rambo-ego-krefter hver gang han nøys og ble transformert til Hulke-Ludvig for så å slåss mot en hel hær synske Mysil Bergsprekkens i verdensrommet, der karakterutviklingen hans er å omsider klare å sparke i stykker generatoren som styrer alle Mysilene, formet eksakt som det spiralfjæropplegget han bommer på i originalen (selvsagt roper han «DET. VAR. DA. SOM. BAAAAREEEEEEEEE!» når det skjer), før han vender snuten hjem for å omsider ligge innerst.

Om hvordan Reodor Felgen fikk navnet «Felgen» og senere fullførte klubbmesterskap i bilcross på Bjorli Motorsenter på under 12 parsec, der det på slutten skjer følgende utveksling:

Kroksleiven: Så kå nå? Kant bli veigen viar?

Felgen: (undrende) Nei, si det….trur je skar slå mej tel ro nå….på et stille, stille sted.

(Kamera panorerer ut og opp mot FLÅKLYPA HUSKER DERE DEN ELLER MONUMENTALE MOTHERFØKKINGS FLÅÅÅÅKLYYYYY)

Dette er imidlertid ikke noe vi trenger å frykte, bare et tankeeksperiment. Per dags dato er det null snakk om at Disney skal kjøpe Flåklypa, mye pga at Disney per i dag er verdt 122,180,000,000 USD, mens Flåklypa-franchisen er verdt 122,180,000,054 USD, så de har akkurat ikke råd (ikke google dette pga jeg lyver nå også).

Jeg mistenker vi ville opplevd en forskjell i heltehistoriene. Tradisjonelt ville heltene våre i starten vært et sted i livet der de hadde følt på en mangel av noe, men tatt til takke med et overfladisk bilde av status quo og hvordan livet skal utspille seg. Spol forbi masse eventyr, nederlag og seiere senere, og heltene ville ha nådd sin essens, med et nytt syn på hvordan livet faktisk kan være om man gjør de riktige valgene.

Hendelsene de ville gått gjennom er hendelser som endrer livene deres, og hadde de vært foruten hadde de aldri kunnet bli den personen de ender opp med å bli.

Her i Norge har vi flere folkekjære eksempler på dette, et av dem i form av Norske Askeladden (19). Hadde han aldri tatt steget ut døra, hadde han aldri regjert i alle «jeg har aldri»-drikkeleker («Jeg har aldri tømt et kjøttkammers eid av en norsk monark sammen med en fyr med hyperfagi jeg traff 14 minutter tidligere, jo, helt sant, han har et navn, tror det var Lille Arve Aldrimett noe»), men han hadde også ikke regjert over halve kongeriket og (med) hele prinsessen.

Jeg sier ikke her at Disney produserte Asbjørnsen og Moes Samlede, men likhetstrekkene i historieoppbyggingene, samt heltens reise fra start til slutt, ville antagelig hatt flere fellesnevnere.

Opplevelsen jeg hadde et par juler tilbake var at Reodor skilte seg ut fra denne oppskriften.

Reodors karakter går ikke gjennom noen særlig utvikling i Flåklypa Grand Prix. Joda, han får hatt eventyret sitt, men til sjuende og slutt er han tilbake på Flåklypa og venter på at en ny dag skal starte med samme gamle oppfinneriet. Hverdagen for Reodor er ikke endret annet enn at han har +1 krans å kunne spe på inventaret i boligen sin med. Seieren i Grand Prix handlet ikke om at Reodor skulle finne til sin essens, men at han måtte opprettholde rettferdigheten som ble forstyrret av Rudolf Blostrupmoen. Reodor ble trolig ikke noen flinkere oppfinner av å bygge Il Tempo Gigante; å finne opp ting gjør Reodor hver eneste dag, og tegningene til bilen lå klare. Ut ifra evner og kunnskap kan man argumentere for at Reodor fra første stund allerede hadde vunnet. Alt han trengte var deilige oljepenger å finansiere bilen med.

Nå sier jeg ikke at Reodor ikke blir påvirket av ting som skjer i filmen. Han blir trist når han ser rettferdigheten bli utfordret ved at Blostrupmoen har knabbet patentet på hans egen oppfinnelse. Han blir selvsagt lykkelig når samme rettferdighet blir opprettholdt ved at hans egne evner og kjærlighet for virket og vennene sine trumfer gjennom ved å vinne det store Flåklypa Grand Prix. Han blir i tillegg litt brydd når mafiaandroiden GLOORBX-11-V lander på Flåklypa og saumfarer stedet for fluxkapasitorer uten å gå i en eneste felle Reodor har lagt ut.

Det som derimot påvirker meg mest med Reodor er ikke hans personlige reise. Jeg mener Reodors essens skildrer en ekte norsk hverdagshelt, en egenskap han innehar og ivaretar allerede fra starten av filmen.

En som har slått seg til ro med at hans virke er noe han kan og vil gjøre, og kan bruke hver eneste dag på. En som ikke jakter på et gjennombrudd, et magnum opus, men starter på neste prosjekt med en gang han er ferdig med forrige. En som har evner til å gjøre store ting, men gjør de kun når han må. Mulighetene kommer til han, uten at han jakter på dem.

Reodors essens beskriver på mange måter helten vi egentlig heier på. Han er et kjærlighetsbrev til hverdagen.

Det er en grunn til at jeg legger adjektivet ‘norsk’ inn i formelen. For en som har vokst opp på bygda er synet mitt på Den Stereotype Nordmann sånn. En som tar livet med ro, som gjennomfører sine daglige gjøremål og er i fred med at det i seg selv er nok. Fritt for karrierejag, fravær fra å bli den beste. Vi pusler med vårt, vi bryr oss om våre nærmeste og vi anerkjenner at vi er en del av en større flokk.

Man skulle tro at historier om dette hadde blitt kjempekjedelige og gjesp og fy faen zzzzz, men det er her Flåklypa Grand Prix viser nøyaktig hvordan dette, Den Norske Folkesjela, kan hylles. Hadde Reodor blitt Ordfører av Norge på slutten, hadde litt av poenget forsvunnet. Hadde han fått evig pengespons av sjeiken som resultat av Flink Sjåfør Flink Bygge Bil, hadde det vært, tja, en slags symbolsk spådom rundt hvordan det nye norske oljeeventyret kunne utarte seg 😉 At han derfor bare vender tilbake til det vanlige liv etter en maktdemonstrasjon i hvordan kjærlighet for sitt virke og sine nærmeste kan trumfe alt, treffer en nerve i nordmannen i meg.

I tillegg til Reodor i seg selv, er det interessant at filmen makter å ta denne essensen og ikle seg den, i form av Ivo Caprinos mektige regi. Etter alle de årlige gjensynene med Flåklypa Grand Prix slår det meg hvor mye av filmen som bare er lange animasjonssekvenser som fungerer som en slags showcase for det kreative designet og dedikasjonen i animasjonen, men til gjengjeld med veldig lite framdrift i historien. Disse sekvensene er allikevel så medrivende at man ikke savner nevnte framdrift heller – man kan bare sitte og beundre skaperkraften, engasjementet, kjærligheten for å lage film. Jeg syns dette er en flott parallell til Reodor. Vi skal ikke nødvendigvis noe sted, vi skal bare være og skape.

Som en urbanisert fyr, vokst opp i rurale strøk og puslende med mitt i kraft av å være musiker, treffer dette meg godt. Jeg krangler gjerne regelmessig med tanker om hvilket mesterverk neste låt må bli eller hvilket sykt ensemble jeg skal sette sammen neste gang, for ikke å snakke om å definere hvilken musiker jeg er eller vil være før jeg i det hele tatt har tatt i instrumentet og faktisk definert det på den klareste måten jeg kan. Tanker som bare er lammende og gjør at jeg ikke får gjennomført noe som helst. Da er det godt å ha Reodor der for å minne meg på hvordan det kan gjøres. Bare lag noe hele tiden, også lager du noe annet når du er ferdig. Målet er «hver dag», ikke «en dag».

Hadde Disney kjøpt Flåklypa tror jeg derfor vi hadde fått en helt annen type heltefortelling. Man kan argumentere for at de hadde sittet i sin Witt Premium Smart 3D Massasjestol med sånn hjelm med sugerør man har på fotballkamp bare at det er Mikke Mus-ører på den i tillegg og de har erstatta øl med kokain, og lest bruksanvisningen «How2story_template.docx» og latt det være med dét, uten å ha tatt et gjennomdykk i hvordan livet faktisk leves i det rurale Norge. Jeg tror vi hadde fått en underholdende, om enn litt masete familiefilm som hadde holdt seg helt til rulleteksten begynte å rulle for så å gli lett inn i glemmeboka, men det er kanskje bare meg. Det er uansett ikke å stikke under krakk at Caprinos ‘Flåklypa Grand Prix’ står seg godt i dag som et bilde på en form for norsk identitet og folkesjel, for meg som et av de tydeligste bildene jeg har sett på norsk fiksjonslerret til nå.

Den delen med GLOORBX-11-V var også bare tull forresten.