Reduksjonisme i praksis

Hvordan kan noen mene at det er galt å banne, drikke seg full og ha tilfeldig sex – eller, som enkelte andre ville ha sagt, å kose seg ute på byen? Ved første øyekast kan det virke som om dette bare er moraliserende fordommer, som er nedarvet fra kristne besteforeldre og som ikke er basert på noen rasjonelle grunner. Er ikke banning tross alt bare lydbølger i luften, rus bare fysiologiske endringer i kroppen og sex bare kroppsdeler som gnis mot hverandre?

Bare og bare, fru Blom! Man kan faktisk argumentere for at ting som dette er galt på et rent rasjonelt grunnlag. Altfor rasjonelt, vil noen kanskje mene – det er nemlig selve rasjonaliteten som står i sentrum for argumentasjonen. Her blir apollinsk orden satt opp mot dionysisk kaos.   

Ifølge Aristoteles (og mange senere tenkere) er det fornuften som skiller oss fra de andre dyrene og gjør oss i stand til å heve oss over den dyriskheten som selvsagt også er en del av vår natur. Det er forresten ikke helt riktig å si at vi hever oss over den, men at vi løfter den opp til et høyere nivå ved å gjøre den rasjonell. Lyder som produseres av stemmebåndet blir løftet opp til poetisk språk, inntak av næring blir løftet opp til store måltider med sofistikerte bordskikkregler, og så videre. Ingenting av dette er «bare» materielt, men fylt av mening.

Banneord er (i tillegg til religion) ofte knyttet til kroppslige funksjoner som vi har til felles med de andre dyrene, slik som sex og avføring. Mennesker har nedtonet det dyriske aspektet av disse, ikke minst ved å omgi dem med et privatlivsvern og ved å gjøre dem så lite grisete som mulig. Et argument mot banning går ut på at vi kan bruke språket til å dra disse tingene ned i stedet for å løfte dem opp (slik vi burde). Ved at vi snakker om mennesket som dyrisk og irrasjonelt, risikerer vi at det faktisk blir slik.

Når vi drikker oss fulle eller bruker rusmidler, gjør vi mer enn bare å snakke om det. Da blir vi faktisk mer som et dyr ved at vi svekker den rasjonelle delen av oss selv. Jeg har begynt å kalle det for reduksjonisme i praksis, fordi det reduserer mennesket (som er et åndsvesen) til noe rent materielt som styres av irrasjonelle krefter. Det samme skjer når man har sex kun for å oppnå nytelse, fordi man reduserer både seg selv og den andre til et fysisk objekt. Dette kan sies å innebære en foregripelse av døden.

En kropp uten ånd er et lik, og derfor mener jeg at man bør unngå den materialismen som er så utbredt i dag. Men på den annen side, en ånd uten kropp er et spøkelse. Et puritansk ønske om å bli mer åndelig ved å forkaste kroppslige ting er like reduksjonistisk som det motsatte. Begge deler følger av at man gjennom ord og handling behandler mennesket som om det var kløyvd i to, selv om det en helhet og bør behandles deretter.