TENK DEG ET BARNETEATER

En monolog.

Tenk deg et barneteater.
Bare tenk det, ikke stress.
Se for deg et barneteater. 
Hvis du føler for det.
Jeg ser helst at du gjør det.
Et amatørteater. For barn.
Et barneteater du kan tenke deg til. Dette barneteatret er et lavterskeltilbud. Det er «lavterskel med skyhøye ambisjoner», kan vi tenke oss. Du og jeg. Vi kan for eksempel tenke oss at jeg driver det. At jeg er initiativtakeren, hjernen bak. At jeg har startet dette barneteatret vi tenker oss.

Du tenker nå at jeg har startet dette teatret, og at jeg har startet det for barn. Et par stykker i første omgang, kanskje seks? Syv? Syv små barn med snørr på leppa og teater på timeplanen. Barna heter Frid eller Sigve eller Tallak, og når de skal på teater blir de kjørt av foreldrene sine. Se for deg det. Det er teaterøvelse én gang i uka, som foreldrene sier. De kjører i bilene sine og sier “teaterøvelse”. Teaterprøve, sier jeg. Man prøver. Prøver alt man kan for å se om det man har å komme med er noe tess. 

De er barn og jeg er voksen, og sånt blir det teater av. Jeg er en sånn som vet sånt. Jeg vet at barna vil ha roller. Jeg vet at barna vil ha smidige kostymer og prangende parykker og at de vil synge trestemt. Jeg vet at vi må ha et bevisst forhold mellom scene og sal, og at det er greit, ja til og med fint, når det er et par sekunders stillhet mellom black og applaus. Og gutta bruker for mye brunkrem og sånn må det bare være. 

I det hele tatt vet jeg masse om teater, og det gjør ikke barna. 

De lukter bare melk og har aldri kyssa noen sånn egentlig. Men de stiller opp på prøver. De kommer hver torsdag i god tro. Med manusene sine marsjerer de inn, bortsett fra hun som måtte velge mellom teatret og håndballen, og valgte håndballen. 

Men de andre kommer, både Sigve og resten, og etter hvert kommer også Åsta og en ti-femten til, stakkars. Og foreldrene stiller opp på dugnad, konfliktsky som de er. De stiller i fleecejakker og arbeidshansker på kulissedugnad og tar i et tak. “Vi gjør det for barna våre”, kan de for eksempel si. “Vi gjør det for Sverre og Njål Køber, og Njål Køber har virkelig blomstret i det siste”. De bruker blomstermetaforer, ja. Men også klartekst om det må til: “Han er jo litt spe”, sier de. “Han er det man før i tida ville kalt veik, men etter det med Kaptein Krok skjedde det virkelig noe med Njål Køber”. 

Dette sier foreldrene om Njål Køber. De sier disse rause tingene om sønnen til Skjalg Køber, som også stiller på dugnad selv om han er rik. De snakker om det med Kaptein Krok til den rike sorenskriver Køber mens de snekrer husfasader og maler horisonter. Kulissene ser ikke ut på nært hold, virkelig ikke, men gudskjelov skal ikke publikum opp på scenen. Nei, det var Oliver Twist! Da skulle alle opp på scenen, bestemødre og spedbarn og klassen til Vetle. Publikum ble en integrert del av scenebildet, det ufrivillige byfolket i London by på 1800-tallet. Og barna stjal lommebøkene til publikum på ekte, de var knallgode tjuvradder alle som en. 

Etter forestilling skulle foreldrene få tilbake lommebøkene sine ved utgangen, men barna hadde vært så “beint frem gode i rollene” at foreldrene ikke hadde hjerte til å ta tilbake alt sammen, og smæck så ble Oliver Twist den største kassasuksessen vår noensinne. Da kunne vi virkelig bruke penger, vi kunne ødsle i stor skala. Det ble helgeseminar i Malmö og egen ungdomsgruppe og workshop med Stig Henrik Hoff – det var rett og slett vann på mølla. Jeg bestemte meg for å høyne, virkelig smøre tjukt på, og gikk for en storsatsning i kulturhuset: West Side Story, med dreiescene og blåserekke på galleriet. 50 barn og unge i sving på hovedscenen. Det skulle bugne. Barna øvde og øvde, de talte takter og pugga kvintsirkelen, de lytta til overtoner og knipsa offbeat. Men det holdt ikke. Det holdt rett og slett ikke, føkk trynet til Bernstein. Både drømmer og trommeskinn brast, og anmelderen (jepp) mente dette var enda mer uheldig enn den ulekre løsningen som ble gjort på dvergene i Snøhvit for et par år tilbake. 

West Side Story ble en fadese, det var det ingen som la skjul på. “For noe skvip”, ble det sagt. Det var jeg som sa det, under premieretalen. “For noe forkvakla skvip”. Jeg stod midt på scenen, omkranset av en foreldresnekret New York-imitasjon i kryssfinér og gjentok ordet “skvip”. Så stoppet jeg opp et øyeblikk, tok imot vantro blikk fra barna og irettesettende blikk fra foreldrene. Faren til Njål Køber var rett og slett fryktinngytende, men nå måtte jeg bare gønne. “Dere er jyplinger, hele gjengen”, sa jeg med stemmeknutene mine i helspenn. “Barn og foreldre. Alle som sitter i forsetene i bilene og alle som sitter i baksetene. Dere duger ikke, selv om dere prøver. Selv om dere markerer replikkene deres med gul tusj. Selv om dere varmer opp både kropp og stemme. Selv om mødrene i kostymegruppa arrangerer egne sosiale lag og takker for en gild kveld. Det holder ikke. Det er ikke nok. Og det er ikke engang deres feil. Dere er født rævva, men saken er og forblir den samme. Dere er ikke bra nok”. Gard stod krumbøyd i mengden. Høye, heslige Gard med metal-klær og metal-sveis og metal-kviser. Jeg så ham rett inn i de pliktoppfyllende øynene hans og utbrøt: “JEG VIL IKKE ROBBE DERE FOR MULIGHETEN TIL Å LÆRE AT DENNE VERDEN TRENGER ET SPARK I BALLA”. Og Gard ble så forfjamset at metal-kvisene i trynet hans sprakk, og jeg rakk å tenke at det egentlig kunne vært et fint punktum. At disse kvisene som sprakk egentlig var en retorisk gavepakke til dette ulne utsagnet. Men sånn skulle det ikke bli, for der kom Embla. Lille, vevre Embla på ni tok et par skritt frem med de altfor små føttene sine, stadig iført gatekattkostyme. Og hun åpnet den rosa munnen sin og sa: “Vi gjorde vårt beste”. Ikke unnskyldende, ikke anklagende. Helt nøytralt. Tomt.

Du kan se for deg at jeg gikk derfra. At jeg ikke sa mer, bare gikk. Kanskje strente jeg avgårde mens jeg tenkte på det Porselens-Embla sa. Kanskje ønsket jeg at hun i det minste hadde sagt det på en sutrete måte, indignert eller noe. Ikke er det vanskelig å motsi: Ditt beste er ikke bra nok. Kanskje tenkte jeg det høyt: “Ditt beste er ikke bra nok”. Du kan se for deg at jeg gikk der og tenkte det høyt.

At jeg gikk, og at jeg tenkte det høyt.
Ditt beste er ikke bra nok.
Du kan se det for deg.
Tenke det.
For eksempel.