Jeg er på gråten

Jeg er på gråten.
Det er mandag kveld i Nice, og gatene er fulle av liv. Her, på den franske sørkysten, skal jeg bo.
Jeg er ferdig med Oslo for denne gang.
Adjø, familie. Adjø, venner. Adjø, tidligere elskere.
Au revoir og på gjensyn.

– Flykter du? Spurte pappa meg her om dagen mens vi spiste lunsj.
Det kunne jeg ikke svare på, svarte jeg.

Men kanskje er det en flukt.
Å leve i Norge holder ganske enkelt ikke. Ikke nå.
Jeg trenger å reise for å bli meg selv igjen.

Denne høsten skal jeg være modigere. Jeg skal tørre mer.
Jeg skal omgås mennesker som elsker å leve, og som velger livet hver eneste dag fordi det er den eneste måten.
Jeg skal lytte til dem som faktisk gir litt faen. Og gi mer faen i andre. 

Min venn Håvard sa det kanskje best: Fra nå skal vi gjennomskue gribbene. De mater vi faen ikke.

Kanskje tør jeg å skrive enda frodigere og bredere og friere og frekkere her nede. Kanskje tør jeg å tenke de tankene jeg aldri har turt å tenke tidligere. Kanskje våger jeg å velge kjærligheten igjen. Og igjen. Og igjen.

Ja. kanskje er det en flukt. Jeg reiser for å bli meg selv igjen.

Jeg vet at flere kunstnere har gjort det før meg. De trenger avstanden for å kjenne på kontrastene. De skriver ut sine verk og lever ut sine drømmer langt vekk fra sitt hjemland. Det er den eneste måten.

Det er forrykende spennende og skummelt på én gang.

Her i Nice er det fremdeles sommer. Mennesker sitter utendørs i linskjorter og drikker kjølig, delikat bedøvende rosévin fra Provence ved bordene. Min venninne og jeg var nettopp innom den sagnomsuste restauranten som Hellstrøm har snakket om i det vide og det brede. Siden 1996 har den franske Michelin-kokken Dominique laget mat som han selv liker å lage  – og enklere og bedre blir det ikke.

Tett i tett sitter vi i en liten, rektangulær spisestue med åpent kjøkken. Vi sitter så godt som på fanget til andre fremmede og spiser tradisjonell, fransk husmannskost. Vi spiser ratatouille med pikant tomatsaus, grønn fettucini som svømmer i olivenolje og møre biter oksekjøtt som har putret flere timer i kraftig madeirasaus. Vi bryter ristet hvitløksbrød med hverandre og nyter salte, små oliven fra små skåler servert på en liten krakk ved bordet. Vi drikker vann fra glass med pokemon-figurer. For vi er i stuen til Dominique. Vi tar det vi får. Restauranten hans er et personlig anliggende.

Pestoen er så god at jeg ber dem om å fylle en krukke jeg kan ta med hjem.
Det får jeg.
Her er det god bare god stemning.
Her deler man gledene med hverandre.
God natt, Domonique. Og takk for oss.

En vakker franskmann stoppet meg på gaten etterpå.
– Tu es trés belle, sa han og slukte meg med blikket, – wanna go out with me?
Han lovet meg roser og sjokolade og kjærtegn så det holdt.
Selvsagt gjorde han det.
Denne franskmannen nøler ikke.
Han lever. Tar sjansen.
Og hvorfor ikke.

Jeg svarer at jeg ikke er i humør i kveld. Har andre planer på programmet.
Først og fremst har jeg en avtale med meg selv.
Jeg skal bevege meg langsomt nedover smugene og videre langs promenaden og lytte til de intenst suggerende bølgene som pisker mot rullesteinene som ruller i hvirvler.
Og jeg tenker: Her skal jeg bo.
Min venn Håvard hadde mer på hjertet. Han skrev:
Forelsk deg i Frankrike, Johanna. Kulturen og maten og folkene og vinen og språkene og alle historiene. Og skriv som bare faen. Vær fri. Elsk deg selv. Elsk alt rundt deg. Og sett mannfolka på benken for nå.Stol på deg selv en stund og vær uavhengig av noen. Kjærligheten finner deg. Ekte, god og ren kjærlighet. 

 Denne høsten skal jeg ta Håvard på ordet.
Jeg lukker øynene et øyeblikk, beveger meg mot kystenog gråter av glede.