Fett sitat ass

“Gud er død” er et av de mest kjente sitatene fra den moderne verden, sagt av Friedrich Nietzsche i Den muntre vitenskapen (1882) og er et rimelig fett sitat. Det er slående og forførende, enten du er kristen eller ateist. 

På godt og vondt skulle Nietzsche ikke bare hjelpe å artikulere, men delvis også frembringe den ateismen og metafysiske rotløsheten som skulle komme til å definere den moderne verden. Sitatet er også sterkt overbrukt opp til det punkt at det har mistet piffen. Og da snakker jeg ikke bare om det mange kjenner til, altså at Nietzsche spiller på en indre språklig selvmotsigelse for å skape mer spenning (hvordan kan noe som han mener aldri har levd, dø?). Det er nemlig slik at dette, så vel som svært mange andre filosofiske sitater, kun er én del av et lengre sitat, et sitat som er langt mer forførende og informativt enn kun den ovennevnte punch-line. 

“Gud er død. Gud forblir død. Og vi har drept ham. Hvordan skal vi betrygge oss selv, morderne av alle mordere? Det som var mest hellig og mektigst av alt hva verden hadde eid har blødd i hjel under våre kniver: Hvem skal tørke dette blodet av oss? Hvilket vann er det som kan rense oss? Hvilke forsoningsfestivaler, hvilke hellige leker må vi finne på? Er ikke størrelsen på denne udåd for stor for oss? Må vi ikke selv bli guder kun for å bli den verdig?”

her har vi et sitat! Litt vanskeligere å kunne lære seg utenat, riktignok, men langt mer fengende, for ikke å si betydningsfullt. Som enhver som begynner å lese Nietzsche forbi sitatsidenes kontekstløse univers forstår, så er sitatets fulle betydning langt mer fascinerende enn det dens forkortede versjon antyder. Nietzsche sørger over Guds død, og er forferdet i det han innser at vi er morderne. Gud for Nietzsche er mangel på en morallov som går ut over denne verden, samt et metafysisk rammeverk ting gir mening i. Å si at Gud er død er en annen måt å si at vi har strippet verden for iboende mening. At vi maktet dette som meningssøkende vesener, er det Friedrich undrer seg over. 

«Den religiøse elendighet er et uttrykk for den virkelige elendighet og samtidig protestholdningen mot den virkelige elendighet. Religionen er det betrengte kreaturs hjertesukk, en hjerteløs verdens sinn og en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium.»

Sitat nummer to kjenner vi igjen på slutten av ovennevnte utdrag fra Karl Marx som diskuterer religionens rolle i menneskers liv i Kritikk av hegelsk rettsfilosofi (1844). Som kjent er ikke Marx fan av religion. Han mener at det er en elitestyrt undertrykkelsesmekanisme som gjennomsyrer alle nivåer av samfunnet og opprettholder økonomisk urettferdige hierarkier. Som kan få oss til å tro at han synes at religion er fullstendig illusorisk, ondt og dypt fremmedgjørende som, nettopp, et nedsløvende og bedøvende rusmiddel; nemlig opium. Men leser vi sitatet over grundigere, blir ikke konklusjonen så enkel. “Religion er det betrengte kreaturs hjertesukk”. Så vakkert, Marx! “en hjerteløs verdens sinn.” Marx raser mot verden, som Kristus, med berettiget, dirrende harme, i det han føler med kreaturene fanget i dens urettferdighet. Religion lindrer tross alt smerten til de undertrykte.

“For egen del, i det jeg gikk bort, reflekterte jeg for meg selv: Jeg er visere enn dette mennesket. For sannsynligvis vet ingen av oss noe edelt eller godt, men han antar at han vet noe når han ikke gjør det, mens jeg, akkurat som jeg ikke vet, ikke heller antar at jeg gjør det. Antagelig er jeg visere enn ham på akkurat dette punktet, for akkurat som jeg ikke vet, antar jeg heller ikke at jeg gjør det.” 

Så mye for det fete sitatet til Sokrates (fra Platons, Sokrates’ forsvarstale)! Det blir litt mer omstendelig, og kan hende kjedelig i sin lengre utgave enn «det eneste jeg vet er at jeg intet vet». Men mer presist, mer argumentativt passende til det Sokrates, den vandrende kritiker, Athens innpåslitne døgnflue, faktisk mente. 

Tenk på disse sitatene, neste gang du leser et “fett sitat” og husk at sannheten ofte er mer kompleks, men mer givende, enn det den på overflaten kan virke.