The One and Only: En prematur hyllest av Nicolas Cage

​​Nicolas Cage er en kraft som snor seg gjennom Hollywood. Kraften er av samme natur som libido: pirrende, men også omringet av et visst tabu. Noen er redde for Cage, for han kan ikke temmes. Hvor mange bastarder han har avlet gjennom sitt avbilde, grenser på det uendelige. Vi er alle barn av Cage.

Filmografien hans er ikke som Daniel Day-Lewis’, som har kuratert sine hovedroller slik en influencer kuraterer Instagram-profilen sin, men like kaotisk som mannen selv. Fra kollaborasjoner med legendariske art house auteurer som David Lynch, til mer tvilsomme affærer med opportunister som ingen kjenner navnet på, er det likevel en rød tråd som strekker seg igjennom dem, og det er Cages fulle dedikasjon til hva enn han måtte spille i.

De uopplyste liker å trekke frem «the bees» som et slags bevis på at Cage er en punchline, men ikke engang den ellers ufeilbare Day-Lewis eller hans forløper Marlon Brando kunne levert linjene «What is that, what is it?! Not the bees, not the bees! All over my eyes!» på en overbevisende måte. Cage, derimot, ga jernet som han er vant med å gjøre, og skapte noe minneverdig ut av en film som ellers ville vært glemt som alle de andre Hollywood-deformasjonene av gamle kult-klassikere.

Nå er det, som det ofte er, penger som er den motiverende faktoren for at Cage horer seg ut til B-filmer: han lever ut det romantiske idealet om den utilregnelige kunstersjelen som ikke har koll på penger. Men når han spiller i filmer med generiske titler som Justice (2011), Outcast (2014), og Dog Eat Dog (2016) for å frigjøre seg fra en overraskende skattesmell, er det liksom ikke like sexy som når vår egen Hamsun sulter i Kristianias gater fordi han er for stolt til å ta imot sosialhjelp. Uforutsigbarheten rundt Cages filmatiske personaer klarer på et vis å infiltrere hans liv utenfor skjermen, og selv om det ikke er spesielt glamorøst å ha pengeproblemer når du får utbetalt flere millioner dollar per gig, er mangelen på det perfekte Hollywood-glansbildet et blaff av autensitet i et miljø som er tvers gjennom kunstig. 

Cage skulle vært størst. På midten av 90-tallet så det ut som han ikke kunne feile, da han hadde ledende roller i action-milepælene The Rock (1996), Con Air (1996), og Face/Off (1997). Hans beste prestasjoner fra tiåret var forut sin tid, for nå som vi ikke lenger er begrenset til å kommunisere med ord, kan vi endelig fortelle hva vi virkelig føler med en gif av Cage idet han stiger ut av fangetransporten i Con Air. Millennieskiftet lå an til å bli the age of Nic Cageius, men rundt 2005 kom tippepunktet hvor ~2 roller i året ikke lenger kunne finansiere hans kunstnerego: den uholdbare vekten av massivt talent. 

Men vi trenger ikke en Cage med plettfri portefølje å peke tilbake til for å validere han som skuespiller; det vi trenger er en filmindustri som er villig til å gi ham en god rolle i høyere frekvens enn hvert femte år. Og nå ser det ut som vi er kommet hit: Cage-renessansen. I løpet av de siste tre årene har vi fått filmer som Mandy (2018), Color Out of Space (2019), og Pig (2021). Her finner vi også en Cage som viser seg å være kapabel til å spille med like mye patos som Brando i scenene etter Sonnys død i Gudfaren (1972), hvor en kaotisk sorg skinner igjennom når hverdagen går i oppløsning foran øynene hans.

Det var aldri noen tvil om at Cage skulle bli husket lenge etter han gjorde sin siste store rolle, men det så en stund ut som om sceneteppet var i ferd med å falle for tidlig. «Flammen som brenner dobbelt så sterkt brenner halvparten så lenge,» sier de som ga opp håpet på at det finnes en maskin som kan produsere mer enn den blir fôret med, men Cage er et av de menneskene som stiller spørsmålstegn ved slik fatalisme. For akkurat da det så ut som om lyset var i ferd med å svinne hen, blusser det opp igjen, og fremtidens Cage-retrospektiver ser ut til å bli mer spennende enn vi noensinne kunne forestilt oss.