Om en hyperboreer og et feilparkert esel

Den første uken her på Hydra bodde vi overdådig, i et toetasjes hus med badekar og balkong med utsikt over hele byen. Særlig badekar på en øy som dette innebærer en uforskammet luksus, siden øya Hydra ellers lider av vannmangel. Men hva så? Om folket mangler brød, så kan det jo bare spise kake? Kort sagt. Jeg veltet meg som en romer i sitt bad….men så var jeg altså på en øy i Egeerhavet…Hydra befolkes stort sett av rike Athenere nå i sommerhalvåret, samt en del amerikanere, franskmenn og enkelte tyskere.

Øya ligger såpass nær fastlandet at den egner seg godt til sommerhus for dem som har råd til det. Et hotellrom er ikke mulig å oppdrive for under tusen kroner natten. En drink ligger på mellom nitti og hundre kroner per glass. For min egen del gikk øl, Ouzo og frosne Daiquiri ned på høykant.

 Øya lever fett av sin gloriøse fortid, med en blanding av Hollywood-image og bondsk esel-dritt i de steinete trappene. Øya har nemlig ingen biler. Aristoteles Onassis har bodd her, det har også Leonard Cohen og en rekke andre kjentfolk. Øya ble mest kjent etter at Sophia Loren, under navnet Phaedra, spilte en vakker ung svampdykker her, i filmen Boy on a Dolphin i 1957. Postkortvakker venter Hydra havn på de rike turistene, som kommer hit i sommerhalvåret for å se og bli sett.

  Byens vakre postkort-ansikt viser seg ved nærmere ettersyn å være temmelig kvisete, når man tråkker opp de steinete trappene i den amfiteaterlignende bebyggelsen. Byens trapper er simpelthen fulle av eselmøkk, og når mørket faller på, og man bor høyt oppe, er man forresten temmelig sjanseløs uten en lommelykt. En natt jeg beveger meg nedover mot havna, uten lommelykten, for den har jeg glemt igjen hjemme, støter jeg på en hest – av størrelse må det være en hest – som er parkert slik at det er nesten umulig å komme forbi den, bare ved å snike seg rett bak den kan man gjøre seg håp om å komme forbi, men da kan selvfølgelig bli sparket. Mot meg i mørket kommer en mann med et lite barn på armen, og snakker til eselet på en underlig beroligende måte, og vips! så er han og barnet forbi hesten. Men jeg har ingen øvelse med å snakke til hester.  Jeg er slett ingen hestevisker. Jeg begir meg oppover trappene igjen i mørket, og prøver å finne en annen vei ned, men dermed havner jeg på et fullstendig ukjent sted.  Jeg er i muldmørkets favn- hesteviskeren har forsvunnet med barnet – og jeg tenker allegorisk at: På samme måte som man ikke kjenner sin sjels mørkeste kroker, og nødig vil gå seg vill der inne, av frykt for å finne impulser man neppe vil vedkjenne seg, på samme måte har jeg nå forvillet meg inn i et nett av noe ikke-erkjennbart, og jeg vet ikke hva øya skjuler av hemmelige nettverk og forbindelser, vil jeg havne i armene på en tyv, eller vil jeg vil jeg bli kidnappet en av en ung skjønnhet som ikke vil gifte seg med en greker, men som tar meg med til sitt hus.

 Mørket. Mange mener at mørket bare er et fravær av lys, men mørket har sin egen eksistens. Den frykten jeg føler skyldes kort sagt ikke noe annet, hvis man skal være helt realistisk, enn at solen har gått ned, men min underbevissthet vet at mørkets vesen har noe nagende og dragende ved seg, og at å beskrive mørket som bare fravær av lys nærmest må skyldes en hysterisk mangel på skapende fantasi.

Og hva er da lyset annet enn fravær av mørke? Og dermed har man bare oppnådd å beskrive to fundamentale skapende krefter i verden som hverandres fravær, de er ingenting i seg selv….men se! Når lyset fra en taverna plutselig åpenbarer seg, er gleden over livet igjen tilbake i min sjel. Men hva var det egentlig som skjedde i den halvtimen jeg følte meg som Dante i helvete? Jo, både lys og mørke har definitivt sin egen realitet….og hva er farger? De er barna til lyset og mørket. For da verden ble skapt, giftet lyset seg med mørket, og fargene myldret ut over jorden…

 Han som har bodd her oppe i femti år alene, Don Lowe, i et steinhus uten innlagt strøm eller vann, vet kanskje noe om dette, tenker jeg, og en dag banker jeg på hans steinete Bungalow i håp om å bli litt klokere. Mannen har skrevet ikke mindre enn 120 romaner, og ingen av dem har blitt forsøkt utgitt, verken av forfatteren selv eller av noen andre. Han vil ikke ha noe å gjøre med ”Syfilisasjonen” som han kaller den moderne verden.

   Don Lowe er en munter, glad og litt lavmælt herre på sytti år, og jeg skjønner fort at det ikke er noe mørke jeg kommer til å møte sammen med denne mannen, derimot ser mannen ut til å ha et lyst og lett sinn- hyperboreeren er simpelthen en glad mann! Jeg tar ham i mot med en pose frukt, og han forteller som sitt mangslungne liv – men hvor er mørket i livet hans? Kan ingen forklare meg litt om mørket? Hvor er Faust? Hvor er Dante? Mannen er kanskje, simpelthen, en lykkelig mann – og han har levd alene i femti år på en øy i Egeerhavet – det er ingenting som tyder på at han pines eller plages – han er munter, han ler, ja formelig klukkler mens han leser fra romanen The Perennial Orgasm, – et Henry Millersk verk om en ung Adonis som besitter en vedvarende orgasme. 

Nei, mørket blir jeg ikke kjent med gjennom denne mannen, og det hvite lyset på Hydra, et intenst, hvitt lys, har heller ikke mange mørke, faustiske muligheter i seg. Så hvorfor ble jeg så redd? Var det simpelthen på grunn av den sterke kontrasten mellom lys og mørke som denne øya besitter? Lysende hvit om dagen, stummende mørk om natten…

 ”Kontrast” kan defineres som den synlige forskjellen mellom lys og mørke i et bilde. Kontrast får vi når to motsetninger settes opp mot hverandre. Er det mitt kontrastløse moderne liv som gjorde meg så skremt? Det har slått meg i ettertid, at vår moderne kultur har mistet sin viten om betydningen av kontrastvirkningen.  Men en viss lengsel etter kontrasten må åpenbart finnes også i vår moderne kultur, siden vi finner både restauranter og andre firmaer i mengdevis med ordet ”kontrast” i navnet: Kanskje har cateringfirmaet Kontrast  funnet ut at kontrasten skal bestå i at maten skal smake grusomt, men bli servert på et sølvfat, sånn at det moderne mennesket, som ellers ikke vil kjenne på smerten eller lengselen, skal få i hvert fall en liten bit av smerte når han spiser? Jeg tror at hemmeligheten ved å bli et helt menneske ligger i denne kunnskapen om kontrastvirkningens betydning. Det kontrastløse lykkesamfunnet Brave New World har forlengst innhentet våre trette sjeler. Men kontrasten er helt nødvendig! Derfor er jeg glad for at jeg gikk meg vill i mørket og fikk eselskitt på skoene. Et øyeblikk så jeg stjernene mye tydeligere enn jeg ellers ville ha gjort, og ellers ville jeg bare ha husket Hydra som en postkortopplevelse, blått hav, hvitt lys, mørket på Hydra med eselskitten ga meg en liten påminnelse om livets egentlige verdi. Derfor valgte vi også å bo på toppen av øya, slik at selve strevet med å komme opp ga oss en liten ekstra verdifull opplevelse. 

   Det fullkomment symmetriske er kanskje pent, men aldri vakkert. Det vakre må inneholde en skjevhet, en kontrast, en uregelmessighet. Dette lærte den perfekte, vakre øya Hydra meg, for øya er ikke bare pen, den er vidunderlig vakker, men det oppdager du ikke hvis du ikke en dag går deg vill i mørket og stinker av eselskitt under fotsålene.

  Det kontrastløse samfunnet vil bli menneskets død. Mangelen på reell dødserfaring vil bli menneskets død. Hydra, vakkert beskrevet som ”Et forstenet brød” av Henry Miller, i romanen The Colossus of Maroussi, var en gang bebodd av relativt fattige kunstnere, som skrev, slet og strevde for føden, og bebos nå av de rike og bortskjemte, og verdens mørke kraft fortrenges av et skinnende, hvitt lys. Men mørket lar seg ikke fortrenge. Det er Jung som har skrevet om forholdet mellom masken og skyggen. Jo penere og glattere maske, og farligere blir mørket. Jeg må erkjenne mitt mørke for å kunne erkjenne mitt lys.

   Forresten, går vi ikke alle med maske nå? Bare at vi kaller det noe annet? Vi kaller det munnbind, og går alle rundt og ser ut som tannleger….som om tidens tann er i ferd med å råtne i universet munn, og snart blir erstattet av et falsk, hvitt, vedvarende glis…..

   Men når det blåser opp på øya, og bølgene slår innover moloen , er plutselig ikke øya så fredelig lenger. Båtene kastes hjelpeløse opp og ned i stormen. Noe har vekket Poseidons vrede. Og havet bruser som faustisk soda. Faustisk soda? Joda, det er min egen oppfinnelse. En blanding av brusende sodavann blandet med dynamitt, og mikset sammen i et fryktelig sinne…