Philip K. Dicks paranoide realisme

Philip K. Dick døde fire måneder før filmen Blade Runner, basert på en av hans bøker, for alltid knyttet navnet hans til populærkulturen. Fra å kun være lest av ihuga sjangerfans, ble Dick allemannseie. De paranoide universene han kokte sammen resonnerte på en eller annen måte med vår felles bevissthet.

Den før-Sokratiske filosofen Parmenides mente at det eneste ekte var ting som aldri kan endres… og hans samtidige Heraklit mente at alt er i forandring. Hvis du legger synene over hverandre, er dette resultatet: Ingenting er ekte.”

Dicks bøker har et tydelig gjennomgangstema: Hvordan vet vi hva som er ekte? Hva hvis alt vi omgir oss med er hallusinasjoner og kopier? Filosofiske betraktninger, pakket inn i østlig mystikk, sci-fi og kritthvit paranoia. Forfatteren var tidvis gal, selvdestruktiv, på randen av stupet. I dag er frykten hans skremmende gjenkjennelig. Alle som teiper over webkameraet følger Dicks eksempel.

Det vil komme en dag hvor man slutter å si ‘De spionerer på meg gjennom telefonen’. Etterhvert vil det bli ‘Telefonen min spionerer på meg’.”

Fienden i Dicks bøker er sjelden romvesen og roboter. Spenningen ligger heller i mystiske organisasjoner, altoverskyggende teknologi, og hvorvidt vi kan stole på egne sanseapparat. Trusselen blir om mulig større for oss lesere siden vi aldri helt vet hvor vi har fortelleren. Eller forfatteren, der han spretter mellom drømmeaktige scenarioer og maniske tankerekker. Men det er alltid en dypt empatisk undertone i Dicks prosa, selv når han river universet i fillebiter.

I dagens samfunn blir falske virkeligheter produsert av media, av regjeringer, av store selskap, av religiøse og politiske grupper. … Jeg mistror ikke motivene deres; jeg mistror makten. Og det er en forbausende makt, å lage hele universer i sinnet. Jeg burde vite det. Jeg gjør det samme.”

Også hans eget univers stod i fare. På midten av 70-tallet fikk Dick en slags oppvåkning. Eller en psykose, alt ettersom. En ung kvinne skulle levere en pakke på døren hans, idet en rosa lysstråle skjøt ut av kjedet hun bar rundt halsen. Dermed tok en transcendental bevissthet bolig i Dicks sinn, og ga ham visdom og forvarsler. Hallusinasjonene vedvarte, til det punktet at forfatteren mente han levde to forskjellige liv: et som Dick, og et som Thomas (en kristen i det første århundret som ble forfulgt av romerne, naturligvis).

Kanskje hvert menneske lever i en unik, privat verden, annerledes enn de alle andre mennesker opplever. Kan vi virkelig snakke om én virkelighet hvis virkeligheten er forskjellig fra person til person, eller burde vi snakke om flere virkeligheter? Og er noen av dem mer virkelige enn andre? Problemet er at hvis subjektive verdener oppleves for forskjellig, vil kommunikasjonen mellom dem bryte sammen – og det er den virkelige sykdommen.”

Det er alltid en utfordring å snakke om en figur som Philip K. Dick. Hvor går grensen mellom den fremsynte innsikten hans, og de paranoide vrangforestillingene? Skal vi applaudere hvordan han fanget den moderne, teknologiske fremmedgjøringen i ord, eller burde vi frykte kaoset han omringet ordene med?

Kommunikasjonen brøt ihvertfall ikke helt sammen. Dick ga oss et unikt blikk på verden, et som fremdeles henger over populærkulturen lik en høyteknologisk giljotin. Og uansett:

Hvis du synes dette universet er ille, skulle du sett noen av de andre.”