Dyret i meg

Hun ser opp på meg, som hun har sett opp på meg utallige ganger før. De samme store, gule øynene. Den samme uutsigelige tilliten. Men denne gangen har hun et nesten undrende blikk, som om hun vet hva som skal skje. 

Hun vrir seg voldsomt idet sykepleieren kommer inn i rommet. Hun har allerede en plastikktråd for intravenøs behandling festet i det nå uhyre slanke benet. Selv om hun fortsetter å vri seg i det sykepleieren setter sprøyta i tråden, så er hun alt for kraftløs til å slippe unna grepet mitt. “Den første sprøyta” forteller sykepleieren, “er en bedøvelse … den neste er giften.” Dette er visstnok for å gjøre prosessen så skånsom som mulig. Jeg nikker anerkjennende, alvorlig, men det er noe som presser på intenst bak øyelokkene mine i det Marís lille kropp blir livløs mellom armene mine. Jeg makter ikke å holde tårene tilbake. Det er som om det samles opp minner i hver tåre, som dermed får sin forløsning ved å renne ned mitt kinn. Katten min ble 16 år, og døde i februar 2018. 

Det er noe rart ved det, når dyr vi er glad i dør. Det er rett og slett nitrist! Dyr dog, er ikke mennesker. Det er nok tilfellet at de færreste – samme hvor dyreglade (gale) de er, ville ofret sin mor for kjælekaninen, sin bror for skilpadden, eller sin far for gullfiskene. Vi kan være ekstremt glade i våre dyr, og ville gjort alt for dem, men påstanden om at de går foran våre mellommenneskelige forhold, er latterlig. Jeg vil si at det er gode filosofiske grunner til dette synet, da det er vanskelig nok å vite verdien til den menneskelige sjel, for ikke å snakke om våre pelskledde, fjærkledde og skjellbekledde venner i dyreriket, som økt forskning fordrer at vi uansett behandler med respekt og forsiktighet. 

Som alle som har mistet noen vet, så er den tunge, menneskelige sorgen over tapet av en nær person, nærmest uutsigelig i sin eksistensielle dybde. Det er tross alt tapet av en hel verden, et annet perspektiv på væren, som overlappet med ditt, og som du nå ikke lenger kan interagere med. Men jeg kommer aldri til å glemme sorgen over tapet av min katt, Marí. 

Når dyr dør er det som om det er en anonym del av oss selv som går bort med dem. Vi gråter over denne vakre, sterke og raske kroppen, som ikke er mer. For samme hvor elegant den var i det den jaktet på fugler eller koseklorte armen din, aldri kunne kommunisere med din menneskelige verden fullt ut. Eller kanskje du ikke kunne kommunisere med den dyriske verden? Det dyrekroppen kunne, var å kommunisere med den delen av deg som nettopp ikke var menneskelig, den som fikk den naturlige verden til å lyse opp i et intenst handlingslandskap av småkryp, fugler og insekter.

Etter hvert begynte jeg å se det katten min så, og jeg lærte meg å lese hennes kroppsspråk. Så skjønte jeg at det var hun som leste mitt. At hun, uten å ha et menneskelig språk, kunne forstå meg bedre enn det menneskelige språk tillot: Når jeg var opplagt og leken, eller trist og trengte kos; et språk som går over artsgrensen. 

Mange mennesker rapporterer et voldsomt sterkt bånd med sine kjæledyr, bånd som nærmest ikke kan beskrives utover deres intime styrke, men som allikevel er der. Kanskje nettopp fordi du ikke kan spørre hunden din: “hei Fido, hva er vi for hverandre?” Du behøver ikke stille dette spørsmålet, rett og slett fordi du ikke kan

I februar 2018 var jeg 26 år gammel, og hadde  hatt katten Marí fra jeg var 10 år gammel. Da hun døde, gråt jeg derfor over min egen barndom, som gjennom denne kattens liv, heller ikke kan komme tilbake, men som i en kort stund av universets totale evighet, var fullt av liv og varme. Og døde mus.