Gate 19D

«Derfor er gate 19 på Gardermoen manges skrekk» valgte Dagbladet som overskrift 8.mai 2014 på saken som skulle bli deres reiselivs-flaggskipsak på selveste frigjøringsdagen. En fullstendig meningsløs sak, selvfølgelig, og like meningsløst var det at jeg, midt i en dyrebar forelesning på en enda dyrere privatskole, valgte å lese saken fra topp til bunn for å finne svaret. 

«Skal du reise fra Oslo Lufthavn Gardermoen, bør du huske å sjekke gate-nummeret før du tror du har kjempegod tid til bruk i terminalen. Det er nemlig ikke alltid slik at gatene ligger som perler på en snor.»

Hva betyr dette? 

Eller, jeg skjønner hva det betyr, men hva betyr det? 

Betyr dette at Dagbladet, altså en (tidligere) høyt respektert kulturavis, har kommet frem til at grunnen til at folk grøsser av gate 19 på Oslo lufthavn, må være at de reisende må gå LITT lengre? 

At folk må gå? 

Folk flest møter stort sett opp i alt for god tid på flyplasser, det er i hvert fall min erfaring. Meg selv inkludert. Da gjør det ingenting om vi må gå litt lengre. De aller fleste av oss, for ikke å si alle, har bare godt av det, egentlig. 

Problemet med gate 19, slik jeg så det da, og egentlig ser det ennå handler ikke om avstander, dårlig skilting, dårlig tid, mangel på rullebånd eller andre latsabb-greier. 

Problemet med  gate 19 er menneskene – det er nemlig alt for mange sosiale revesakser å gå i. Det er alt for mange “kjentfolk”. 

Jeg vet ikke hvorfor. Det er mulig det handler om at flyvningene fra gate 19 kun var til de mindre stedene i Norge. I mitt tilfelle handlet det stort sett om å fly 45 minutter mot nordvestlandet – til en liten by som sier “I” og som ikke syns Oslo leverer noe særlig på smittevernbiten.

Du vet den følelsen av å møte blikket til noen du har sett før, gjerne for mange år siden, og som du vet har sett deg før, men som du egentlig aldri har snakket noe særlig med,  men som tydelig viser at “her burde en av oss si hei”, og gjerne slenge på det åpenbare “det var lenge siden”, før de uinteresserte og innøvde frasene  “hva gjør den karen da?”, “hvor studerer du?”,  “liker du å bo i oslo?” “når skal du flytte oppover?” kommer som, ja, perler på en snor, litt som de andre gatene på Gardermoen.

Den følelsen der ligger som et tykt skylag over hele gate 19. Et så tykt skylag at du aldri hadde kunnet reise derfra om du var et fly. 

Hva skal du svare? Skal du svare? Hva skjer hvis ikke? 

Det verste er hvis ingen av dere tar initiativ. For da er det du som er idioten. For det er du som har tillagt deg en løkka-overlegenhet, blitt fin på det, storkar som bare drikker øl fra klovneglass med lange stett og ikke har tv i stua. 

«Om jeg liker å bo i Oslo? Ja, det gjør jeg, og siden jeg liker det, trenger du ikke spørre om når jeg skal flytte oppover igjen.»

Hva er verst: bli den fyren som tillegges egenskaper som å kun drikke grumsete, rar øl og ikke anerkjenne dine tidligere “bekjentskaper”, eller å havne i en gisselsituasjon på gate 19 med noen du virkelig ikke er interessert i, på en dag hvor du absolutt ikke er i smalltalk-humør?

Svaret er enkelt. 

En gang prøvde jeg solbriller, stort headset og å glane ned i mobilen i de 25 minuttene jeg satt der. Det går jo ikke. Da er fallhøyden for stor. Flyet kan bli forsinka, for eksempel, og du blir sittende der for lenge som en eller annen kjendis, og jo lengre tiden går, jo større er sjansen for å bli avslørt.

En gang prøvde jeg å snakke i mobilen hele tiden. Det går heller ikke, da viser du at du er en skravler, og må ta hele runden i ankomsthallen etter landing i stedet. 

Jeg vurderte en gang å bare gå et annet sted, men gate 19 ligger jo så jævlig langt unna alt annet på den flyplassen. 

Kjære Dagbladet: problemet med gate 19 er meg.

Og det er deg, det er alle menneskene som er fanget i dette sosiale vepsebolet av en gate hvor alle er livredde for å bli stukket.