Anemoia

Enkelte hevder at vi nittitallskids er den mest nostalgiske av alle generasjoner. I løpet av barndommen og ungdomstiden gikk vi gjennom stadige kulturelle hopp og teknologiske sprang; fra kassetter, via CD og minidisc, til alt tilgjengelig hele tiden. Alt vi hadde er utdatert.

Samtidig serverte den digitale delingsøkonomien oss glimt av alt som hadde vært. Taster og glansbilder.

The Dictionary of Obscure Sorrows definerer ordet ‘anemoia’ som nostalgi for en tid du aldri har kjent. Jeg tror det er noe de fleste med en viss interesse for kunst og kultur kan kjenne seg igjen i. Kanskje du føler en tilknytning til kafélivet i tjuetallets Paris, eller tenker at du egentlig skulle levd i San Francisco på slutten av sekstitallet. En slags idealisering av en tidsånd du kun kjenner gjennom media og egen fantasi.

For selvfølgelig var ikke virkeligheten så idyllisk og stilisert som vi liker å forestille oss. Når boomere snakker om at musikk var så mye bedre før, er det fordi minnene deres trekker frem høydepunktene. 60-tallet var mer enn Hendrix og Joplin. Det har alltid eksistert dritt. Men man glemmer den når man fisker frem ungdomstiden fra sinnets irrganger. Tiden leger alle sår.

Det samme gjelder for anemoia. Jeg tviler på at de fleste unge mennesker anno 2021 ville følt seg hjemme i mellomkrigstidens Paris. Sannsynligvis ville du hatet mye av livet for hundre år siden. At Hitler var like over horisonten gjør ikke ting stort bedre. Men det er jo ikke slik denne fortidsnostalgien fungerer. Hjernen maner frem bilder av Hemingway, Breton og kjederøykende jazzmusikanter i spennende hatter. Og du kjenner et merkelig savn etter denne utopien du aldri fikk leve i. Savnet etter det du aldri opplevde.

Hverdagen vil alltid sitte i livets førersete. De færreste av dem er fylt med spennende opplevelser eller dype inntrykk. Og det er kanskje like så godt. Det er når vi tenker tilbake at hjernen former virkeligheten om til noe annet; et narrativ hvor det statiske og sedvanlige er visket bort, hvor alt har betydd noe.

Når vi tenker lenger tilbake enn vår egen levetid, blir narrativene stadig sterkere. De viktige personene, hendelsene og uttrykkene står med ett samlet i en uniform, historisk kontekst. Og du kan nærmest kjenne lukten, smaken og følelsen av en tid du ble snytt for.

Du hadde jo passet så godt inn der, tenker du, mens du scroller nedover mobilen og venter på Foodora.