Hva vil vi egentlig med kroppen?

Til tross for den pågående pandemien har 2021 vært et stort år for profesjonell sport og idrett, ikke minst på grunn av OL i Tokyo. Ulike responser til idretten, som er den ultimate kroppslige aktivitet, kan si oss noe om hvilke holdninger til kroppen som finnes i vår kultur.

I juli fikk Norges kvinnelandslag i strandhåndball bot fordi draktene deres var i strid med reglementet og ikke viste nok hud, samtidig som en britisk sprinter i Paralympics fikk beskjed om at hennes drakt viste for mye. En del av de sinte reaksjonene gikk ut på at alle bør få ha på seg det de vil, og noen gjorde det til en kvinnesak ved å påpeke at mannlige utøvere ikke blir pålagt å gå med like avslørende klær.

Jeg tror at dette handler om noe mer enn individets rett til selvbestemmelse. Ifølge moderne liberal tenkning har man ingen andre plikter enn de man velger selv, men dette er åpenbart feil – og i dette tilfellet har utøverne selv valgt å delta i en idrettskonkurranse. Anklagen om kjønnsdiskriminering kan heller ikke forklare alt, med mindre man overser forskjellene mellom kjønnene. Mannlige svømmere har kun på seg badetruse, noe som kvinnene nok er glade for å få slippe.

For noen handler denne saken om at man bør fokusere mindre på kroppen til utøverne og mer på prestasjonene deres, fordi kroppsfokuset uunngåelig fører til objektivisering. Men kroppen er ikke et slags valgfritt tilbehør til personen som faktisk utøver idretten. Det er tross alt den som løper, hopper, kaster og slår. Man kan ikke se på en person uten å se på kroppen hennes, som er en like stor del av personen som sinnet. Spørsmålet er hvordan man ser.

Det er interessant at en nærmest gnostisk tankegang – som ser på kroppen som mindre viktig enn sinnet – har begynt å gjøre seg gjeldende (her og på andre områder) i en kultur som lenge har rost seg selv for å være åpen og frigjort i forhold til kroppen. Ifølge standardfortellingen var det kristendommen som med sine kroppsfiendtlige holdninger begynte å dekke til kroppen, etter at de gamle grekerne hadde vist den fram helt avkledd i sine olympiske leker.

Det greske idealet var å kunne beundre skjønnheten til en veltrent kropp uten å la seg styre av begjær, men det var ikke fordi kroppen er ond (slik gnostikerne mente) at kristendommen innførte normer for sømmelighet. Det var fordi mennesker sjelden lever opp til idealet, og kroppen er for god til å bli utsatt for visse typer blikk. I vår tid har vi hverken greske idealer eller kristen sømmelighet, og resultatet er et selvmotsigende forhold til kroppen. De siste månedenes stridsspørsmål bør få oss til å reflektere over hva vi egentlig vil med den.