Hjemlengsel

Du vet det punktet i livet når du innser at huset du vokste opp i ikke lenger føles som hjemme. Plutselig er den borte. Ideen av et hjem. Selv om det er det samme huset, den samme ulåste døra og de samme bildene som henger på veggene, er det noe som er forandret. 

Veggene omfavner ei med den samme varmen, plantene i vinduskarmen har ikke lenger en duft av den ubrytelige tryggheten du søkte tilflukt i som liten, og du blir var på at sofaens sittegroper ikke lenger er en konsekvens av din tunge, slitne kropp etter en lang dag. Som et stikk mellom lungene ser du at dine foreldres ansikter har eldet; som vannskadede Skrik-karikaturer har deres haker sunket og munnen er aldri virkelig lukket. Som uttørkede potteplanter i lengsel etter vann og liv, flyter deres kropper rundt i de samme rommene du pleide å løpe sikksakk mellom dem på travle dager, monotont og nærmest motløst i sammenligning med slik du husket det.

En dag skjer det bare, og den er borte, denne ideen av hjem. Og det kjennes som den aldri kan returnere. Livet har rundspilt deg med et irreversibelt puss. Det er som man har hjemlengsel til et sted som ikke engang lenger eksisterer. Kanskje er det en form for overgangsrituale. Et ‘passage de rite’. Du vil ikke få denne følelsen igjen før du skaper deg en ny ide av hjem for deg selv – kanskje for dine barn, for familien du selv lager. Som en syklus. Livets syklus. Kanskje er det slik det er ment å være. Kanskje er dette bare en del av livets iboende plan; dets uforklarlighet og dets endelighet.

Jeg vet ikke hvorfor, eller hvordan jeg kom hit, men jeg savner ideen av det, skjønner du. Kanskje er dette hva familie egentlig er. En gruppe mennesker som savner dette samme imaginære stedet.

På ulike steder, kanskje på hver sin kant av landet, er man forbundet i en høyere krins. Og i denne krinsen kan man møtes og se tilbake med vemod på et felles imaginært sted.

Stedet er kanskje imaginært. Abstrakt. Men savnet og følelsen av hjemve er kroppslig – som knivsegger penetrerende i dype sår. Lengsel etter det som var. Den urokkelige og betingelsesløse trygghet og kjærlighet som engang bodde i panelet, som hadde rot i kjøleskapets vanndispenser og som satt fast i taklampenes dunkle strimer av lys over falmet parkettgulv har sivet ut gjennom pipen med røyken, i ledtog med tidens ustoppelige løpske byks. Eller kanskje er kjærligheten enda fast, som vannskader i et baderomsgulv, men ideen av den er forsvunnet.

Om denne nostalgiske sjelevandringen skyldes følelsen jeg har av å kjenne meg selv famlende ved voksenlivets fryktinngytende springbrett, vet jeg ikke, men som et kuleregn av minner tilbake til fordums tid, skyller bølger av melankolske tilbakeblikk over meg fra tid til annen.

Kanskje er det noe i det Axel Sandemose i sine sørgmodige stunder så sårbart skrev; ‘det svundne er en drøm’. Ideen av hjem er svunnet hen. Og jeg føler meg hjelpeløs. Jeg har hjemlengsel.