Rapsodes reisebrev: Et tomt hus

For noen uker tilbake ringte min storebror meg og sa: 

– Hvorfor blir jeg tidvis så trist når jeg tenker på deg, mamma og pappa? 
– Kanskje fordi du blir minnet på alt det fine, svarte jeg. 
– Kanskje, svarte storebror. 
– På sett og vis kan vi jo håpe at du gråter av glede, det høres fint ut, gjør det ikke?

Det er tampen av sommeren, det siste skviset, den siste krampetrekningen. For meg har sommeren alltid vært en større markering av et nytt kapittel enn nyttårsaften. Jeg hater nyttårsaften. Sommeren er stort sett fin, men også trist. Den er full av minner, den hinter til det som var, det som ikke lenger er, og forbereder deg på det som skal bli. 

Sommeren er alle turene til Frankrike. Naken på stranden, med sand i tissen og i håret, mellom fingrene og tærne. Jeg og broren min pleide å bygge demning i sanden, vi holdt på i timevis. 

Vi plukket ferske fiken fra treet i hagen, jeg lærte å svømme, og vi gikk lange turer langs vinrankene, dro på marked for å kjøpe tunfisk, entrecôte, fersken og aprikos, baguette og pain au chocolat. Broren min og jeg slurpet østers og snegler for å få verdens største is som belønning. 

Jeg husker huset til Myriam og Jacques i Portel des Corbieres, det som luktet av lavendel, og der tiden stod helt stille. Den beste følelsen var å skylle av seg saltvannet og såpe seg inn med vaniljesåpe fra Le Petit Marseillais, legge seg i stjerneformasjon på sengen, lese bok og la huden lufttørke. Høre på cigallene som hisset utenfor. 

Sommeren er alle turene til Vestlandet, til Årdal der pappa vokste opp, der bestemor er. I et vakkert hus med stor hage, rosebusker og epletrær. Fjellturer, fisketurer og bestemors myke hud, lange frokoster, waldorfsalat og hjemmelagde rundstykker. Bestefar som gredde håret bakover, klappet kinnene fulle av etterbarberingsvann og gurglet vademecum. 

I år var første gang bestemors hus stod tomt da vi kom. Solen strålte som den sjelden gjør så langt vestover, og rosebuskene gnistret i rødt, rosa og oransje. 

Alt var som før, bare skremmende. Smykkeskrinet på soveværelset, sengetøyet med gule blomster på, lenestolen, skuffen med nøtter og godsaker i. Alt føltes plutselig skjørt, som om jeg kom til å ødelegge det hvis jeg tok i det. 

Idet jeg låste meg inn, kom tårene. Jeg gråt så snørret rant på fjelltur, oppover og forbi dype daler og livstruende skrenter. Jeg smilte på toppen, så ned på den vesle, vakre bygda som lå omkranset i den irrgrønne Sognefjorden. Så gråt jeg på vei nedover igjen.  

“Jeg vil hjem”, sa bestemor til meg da jeg besøkte henne på sykehjemmet en fem minutters gåtur fra huset hennes. 

 Jeg vil også hjem. 

“Sett deg ned ved siden av meg, jenta mi”, sa bestemor. Så satt vi der en god stund. Bestemor og jeg. 

– Jeg leste en gang noe fint om nostalgien, storebror. Vil du høre?
– Ja, takk.
– “Nostalgien er ingen estetisk følelse, den er heller ikke bundet til minner om lykke. Man er nostalgisk overfor et sted rett og slett fordi man har levd der, godt eller dårlig spiller ingen rolle, fortiden er alltid vakker, og fremtiden også, forresten, det er bare nåtiden som gjør vondt, som man bærer med seg som en verkebyll som er med deg hele tiden mellom to uendeligheter av fredelig lykke.”

God sensommer, venner.