Rapsodes reisebrev: Zen og kunsten å fiske uten agn

Ferie handler om nye opplevelser. Komme seg vekk fra det kjente, prøve noe nytt, få noe fett content til ‘gramen. Men ferie er også pause fra hverdagen. I mitt liv har fisking blitt en sånn pause. Pappa er fra Fåvang i Gudbrandsdalen, med medhørende hytte på Ringebufjellet. Uten innlagt vann og strøm, omgitt av skog, fjell og vann. Jeg drar dit for å fiske.

Jeg har funnet fiskegleden de siste par årene. Ikke sånn spesielt teknisk eller noe. Jeg bruker sluk. Velger den jeg synes har finest farge. På denne spesifikke turen får jeg det for meg at oransje sluk er veien å gå. Den gang ei. Men den ser jævla najs ut der den flyter gjennom vannet.

Det ser kanskje pent ut, men dette bildet inneholder 367 598 mygg.

Fjellvannenes veier er uransakelige. De har maleriske navn som Røytjønnet og Glupen. Under overflaten lurer usynlige hindre hvor sluken setter seg fast helt til jeg enten sliter snøret eller snubler bort til det ene punktet femti meter unna hvor jeg får den til å løsne. Plutselige regnbyger og ulendt terreng er en del av opplevelsen. Fjellørreten biter bare når Jupiter er på linje med Mars og alle trommer i kosmos slår samme takt. Jeg står der som en Lars Monsen du har bestilt på Wish; svett, brisen, omgitt av insekter. Og jeg kjenner på livet.

For min del handler det ikke så mye om å få fisk. Det forteller jeg ihvertfall meg selv når jeg ikke får fisk. Selvfølgelig er det gøy å få noe på kroken og kjenne adrenalinet kicke inn. Det frister å gætte noen fisk, fylle dem med alskens digg fra jordkjelleren, dynke dem i det feteste smøret jeg finner og la dem frese på bålpanna. Det er ikke som at jeg går aktivt inn for å ikke få fisk, selv om jeg ikke ville klandret deg for å tro det hadde du sett meg der oppe. Men det er noe eget med å bare stå der og kaste på måfå. Kjenne på lufta. Se på fargene. Banne til myggen. Ta noen øl.

Hvis du velger en øl som går i ett med naturen, øker du sjansen for å sparke den ned ved et uhell.

Fiskingen lar meg spinne lange tankerekker hvor hvert sveiv tar meg videre. Få livet litt på avstand. Et faktisk skritt tilbake, hvor jeg tenker over hva i all verden jeg holder på med. Naturens egen post nut clarity, som Hemingway sa. Jeg bryter gjennom det ironiske skjoldet jeg vanligvis har mot verden. Innser at alt er forgjengelig, senker skuldrene.

Iblant er det digg å ikke tenke noen ting. Bare være litt. Fisken gir tross alt faen i hva jeg mener om polariserte kommentarfelt, hvilken låt som passer best til den ene scena i boka jeg skriver hvis den noen gang blir til film, eller hvorfor jeg bare crusher på jentene jeg ikke har sjans på. Det er bare vi mennesker som må betale for å bo her på jorda.

Eller hva med tantrisk fiske? Leve i den fysiske opplevelsen, kjenne sluken flyte gjennom vannet, fiskestanga som en forlengelse av meg selv. Endre tempo på sveivingen for å simulere naturens puls, prøve å leve etter fiskens filosofi. Jeg er fisken nå, bitch. Holder igjen akkurat lenge nok til at jeg kjenner på spenningen. Danser med omgivelsene. Blir fri.

Du kunne sikkert håvet inn mad cash hvis du arrangerte kurs i tantrisk fiske for byfolk på hytteferie. Just sayin.

Mann (30) vurderer livet som tantrisk fisk. Det frister.

Opplevelsen er mer enn bare fiskingen. Timer forsvinner når jeg går mellom vannene, hører på fuglesangen, ser etter kule dyr. Tar en pause med matpakke svettere enn meg selv. Verden er chill når jeg sitter uten forpliktelser, uten dekning på mobilen, uten sosiale rammer utover å mumle en hilsen hvis noen går forbi. Ikke fordi det er sånn livet alltid burde være, men fordi avstanden lar meg se ting på nytt.

Livet har flere ytterpunkter. Jeg vil blåse istykker trommehinnene mine på støyrockkonsert, danse i parker til sola står opp, brenne ned et reklamebyrå, og jeg vil fiske i all stillhet. Det er aldri enten eller. Når du har vært ute etter innsikt, må du komme inn og nyte utsikten. Forhåpentligvis har du lært noe. (Du kan kjøpe innrammede prints av visdomsordene mine på Etsy.)

Til syvende og sist fikk jeg ingen fisk. Jeg så ingen spesielt spennende dyr, og musikkanmelder-kondisen hjalp ikke nevneverdig med gåturene til og fra hytta. Men jeg fikk en pause.