Dyr vin er den nye normalen

Dette er et gledelig gjensyn med en av Kathinkas tekster fra i fjor.

Hvis du som meg nettopp bikket 26, og plutselig er nærmere 30 enn 20, har du nok følt på det samme. Nei, jeg snakker ikke om barn, huskjøp og forlovelser, det har jeg vært mentalt forberedt på lenge – jeg snakker om dyr naturvin. 

Når man når en viss alder skjer det helt plutselig, og uten at noen snakker høyt om det: Vi skal ikke lenger drikke vin til under hundrelappen. Fra en dag til en annen endrer stemningen rundt middagsbordet seg fra “jeg tok med en vin noen glemte igjen på nach” til “denne perlende PetNaten kostet kun 250 kroner – et rent kupp for en så organisk herlighet, bare SE på det bunnslammet”. 

Uten forvarsel skal plutselig min ungdommelige gane være vant til de strammeste gjærsmaker, lommeboka mi skal tømmes hver gang jeg skal på besøk, vinen må ha en tåredryppende forhistorie og alle skal enkelt kunne gjenkjenne alle slags aromaer, eimen av brente hasselnøtter og fnugg av tranebær. Plutselig skal du vite, ikke bare hvilken type vin, men helt ned til hvilket merke og produsent, som passer til alle typer mat. Ja, selv grandisen skal ha en 200-kroners flaske attåt! 

Den dyre naturvinen er blitt “vi som nærmer oss 30 i indre Oslo” sitt svar på barn. Vi bor kanskje fortsatt i kollektiv og er på hils med Foodora-bud, men dyr vin, dét kan vi. Problemet er bare at jeg aldri fikk med meg overgangen – så nå står jeg som en kronidiot på Polet og prøver å forklare gjennom munnbindet at jeg trenger en god oransjevin som passer til taco og potetgull.

Men etter en svært vellykket runde på Polet før en hyttetur, hvor alle fire, svindyre flasker smakte som et kyss fra en liten engel, hadde jeg fått selvtillit. Jeg hadde knekt vin-koden. 

Dermed annonserte jeg stolt til min venninne at jeg skulle ta meg av vinshoppingen for fredagskvelden. Jeg gikk for den evig-sikre PetNaten vi alle drikker, et safe førstevalg. Men den var ikke dyr nok. Jeg bestemte meg for å introdusere henne for nettopp konseptet oransjevin. Jeg gikk for en beskjeden etikett til en stolt sum, og da jeg la flaskene på båndet ble jeg for første gang i mitt liv ikke spurt om leg. 

Dette er nok fordi mannen i kassa så at jeg kunne min vin og ikke på grunn av nådeløse 2020s rasering av mitt unge fjes. Hvilken 17-åring går for en flaske med bunnslam? 

Kvelden gikk fint for seg frem til den sagnomsuste flasken kom på bordet. Begge bleknet da lukten traff oss. En stram eim av fjøs og gjær slo imot oss, ja, vinen breket nesten tilbake. Vi ga hverandre matte smil og helte nedpå. Joda, den smakte bedre enn den luktet, vi var enige om det. 

Godt inn i hvert vårt andre glass forsvinner venninnen min inn på badet og blir borte litt for lenge. Når hun kommer ut igjen innrømmer hun at hun rett og rett kastet opp på sitt eget badegulv. Klokka er ti. Hun erklærer min dyre vin for synderen og vil ikke ha mer. Dum som jeg er tenker jeg at slik luksusvin er nok ikke for alle, det tar tid å mestre kunsten, og drikker derfor hele resten av flasken selv, inkludert hennes halvfulle glass. 

Det er først når jeg reiser meg for å gå at jeg kjenner det. Jeg er syk. Veldig syk. 19 timer blir jeg liggende i senga, med hodet dypt nedi den første bollen jeg fant i kollektivets skap. Ganen min har sviktet meg, jeg er ikke utlært i naturvinens kunst. Heldigvis er livet langt og vinen blir bare mer og mer naturlig.