Sommerhelvete!

Sommeren er her, og som nordmenn er vi programforpliktet til å nyte sommeren, ja nærmest ekstatisk dra nytte av den. Sommeren er ikke fritid i det hele tatt for oss nordboere. Det er hardt arbeid. Dessuten er sommeren farlig

Alt blir mer intenst på sommeren. Alt! Myggstikk, solbrenthet, brennmaneter, skrubbsår, brennesle, ekstreme båtturer med inkompetente båtførere, saltvann i åpent sår, støvbefengt grus som går rett inn i knehasen i det du krasjer på landeveien med din utvalgte elektriske sparkesykkel, gamle skjell med rur som kutter opp dine bare føtter. Noen ganger skjer alle disse skadene om hverandre. Har du noen gang blitt brent av en brennmanet på en allerede solbrent hud? Det har jeg. Det er vanskelig nok å få sove ellers i stresshelvete, men på sommeren er det nesten aldri mørkt, så du finner ingen hvile der dine skader kan restitueres. Og la oss for all del ikke glemme lukten av forråtnelse, stanken av forringelse, eimen av nedbrytning fra de ovennevnte skjell. Blåskjell som noen krabbefiskende barn skjødesløst har latt ligge på den stekende bryggekanten. Fisk. Gamle reker. Som har ligget for lenge i solen. Muggent hyttebrød. Sommerens mange liflige dufter! Føkk jordbær. 

Naturlig nok er det vanskelig å ikke ha en viss sans for bading i havet, softis på brygga og øl i parken. Men det er poenget; du ha sansen for sommer’n, hvis ikke blir du kastet ut av Norge. For alltid. I hvert fall det åndelige fellesskap. Dette visste samfunnskritikeren Joachim “Jokke” Nielsen da han med sine Valentinere lagde den legendariske rockelåta “Her kommer vinteren” i 1991. Sommeren er ikke tiden for de (skap)introverte. En helt egen form for sosialt stress kommer med sommeren. En form for ekstrovert landskapsdeltakelse som man ikke kan flykte fra; hyttetur, uteliv, hagefester og tæne kropper. Spørsmål om hva man skal gjøre i sommer og hvorfor man ikke har fått seg sommerjobb. Og så må du flørte. Hemningsløst. Spesielt hvis du er singel blir du sosialt maltraktert av besteforeldre så vel som venner om du ikke har en sommerflørt eller fem. Du kan ikke lenger flykte inn i vinterklærnes lune mørke, for din halvnakne kropp er nå dine sommerklær. Hvis du drister deg til å ha på et par plagg kan bare våge å gå med mørke klær på denne tiden av året!

Fordelen med vinter er at man alltid kan flykte inn; inn i en form for lunt hi der man slipper å gå ut og ta stilling til verdens uutsigelige krav. Det visuelle aspekt blir nedtonet, og det sensuelle, taktilske blir opphøyet under vinterens pledd. Kulden vekker deg til live, og holder sinnet skarpt, og de indre rom – altså de faktiske, fysiske indre rom – blir som små huler gjemt bort fra den veldige natteverden som på vinteren brer rundt seg på alle kanter. Det er derfor jeg hvert år håper på en kald vinter. Vi kan kalle det “innendørsmystikken”. Både innendørs atmosfære, og ytre stemning blir mer intense på vinteren. Jeg mistenker at dette skyldes eldgamle minner fra våre hulebeboende forfedres tid, da den varme hulen var selve symbolet på tryggheten fra den naturlige verdens mange farer.

 Men sommeren, sommeren; LIV!

Blader på trærne, og grønske. Dette kunne nesten i seg selv vært nok for å fremheve sommeren over alle de andre årstidene. Liv. Liv. LIV! Fugler i form av spurv, svaler, grønnsisik og måker. Hettemåker, svaner, gjess og koier. Alle har jeg sett i år; i Cort Adelers (en liten spurv kom som ved et mirakel inn på rommet mitt, og satte seg på toppen av skapet, der den kvitret litt før den fløy ut igjen) ved inngangen til Bygdøy og i Slottsparken, på hytta og på Berg. 

Hvert korte sekund der mitt øye streifer junitrærne er det som jeg blir transportert inn i et grønt, evig rike, der det ikke finnes smerte, og der alle artene lever side om side i fred og fordragelighet, intakte i all deres fargesprakende skjønnhet. Å se gress som skyter opp fra asfaltsprekker, eller små trær som vokser i gamle takrenner, er for meg selve symbolet på livets robuste overlevelsesevne. Trær som feller sine blomsterblader som sommersne, gjør at at man får en intens trang til å spontanprodusere et haikudikt eller tre. Merkelige planter jeg av en eller annen grunn ikke har rukket å dvele ved tidligere sommere, undrer jeg nå på artsbestemmelsen til. Blomster luktes på, nesten tvangsnevrotisk, og jeg blir tilnærmet beruset når jeg går forbi visse blomsterbed, eller trær som blomstrer. “Verden er helt på innsiden” forteller Merleau-Ponty et sted (i Phenomenologie de la Perception) “og jeg er helt utenfor meg selv”. 


Sommeren er riktignok et helvete, men det er et livsbejaende, berusende, altoppslukende, ekstatisk og euforisk deilig et.