Jens Lekman og Elvis Costello

Da jeg var liten, ønsket jeg meg så inderlig et husdyr. En gang, etter at jeg hadde sittet timevis på rommet for å verpe en kylling ut av et egg fra kjøleskapet med en hårføner, satte pappa et Norgesglass på nattbordet mitt. Inni glasset var det en doven flue. – Her har du kjæledyret ditt, jenta mi, sa han og brast ut i en voldsom latter. 

Hvis vi skulle ha husdyr, måtte det være ukomplisert. 

Da jeg var 14 år fikk jeg derfor et akvarium i julegave av foreldrene mine som plaster på såret. Jeg fylte akvariet med Roger (en nydelig, lilla kampfisk), en fiskestim bestående av tjue småfisk med selvlysende striper over magen, en gullfisk, to algefisker, en prikkete fisk og en stripete fisk. Jeg vasket akvariet én gang i uka, kjøpte stilig fiskeinteriør og lekre planter. 

Greit nok, så kunne jeg kanskje ikke stryke disse slimete skapningene under haka eller trykke dem tett til mitt bryst når jeg trengte trøst, men de var i det minste mine. De trengte meg. Roger og gjengen var ingenting uten meg. 

Jeg ga fiskene all kjærlighet og omsorg jeg hadde; en liten fingertupp i vannoverflaten for å vise min tilstedeværelse og søke kontakt, samt litt overpriset fiskemat i helgene. Mitt akvarium skulle være en trygg, trivelig og sunn bolig for fremtidige, anstendige fiskeborgere. Livet var komplett.

Det skulle ikke vare. 

En varm sommerdag kom storebroren min hjem med det bredeste gliset. Han bad meg komme ut på parkeringsplassen, han skulle vise meg noe. Fra bagasjerommet på bilen, fikk han hjelp av en kompis til å lempe ut et akvarium på størrelse med et badekar. 600 liter. 

Her skulle Jens Lekman bo. Et grådig, svært beist med tenna på tørk og mord i blikket. En gjedde. 

Lekman ble en attraksjon, flere dager i uken samlet det seg store folkemengder nede i kjelleren vår for å betrakte det glupske beistet svømme frem og tilbake, på jakt etter sitt neste bytte. På rekke og rad satt de og fulgte nøye med idet intetanende småfisk ble sluppet ned i akvariet – på vei mot sin sikre død. En studie i livets brutalitet, i full oppløsning, tilgjengelig 24 timer i døgnet. 

Nå var det Lekman som regjerte. Roger og gjengen var et blekt skue i forhold, og jeg kjente sinnet boble. 

Etter Lekman gikk dukken, fikk broren min Elvis Costello på kroken. Selv en gjedde kan bli ensom, derfor fikk han selskap av en abbor. Som sin forgjenger, ble også Costello en stjerne. Og ettersom tiden gikk, klarte jeg til slutt å legge sinnet og misunnelsen bak meg. 

Det var helt til jeg oppdaget at Roger var forsvunnet. Jeg kunne ikke finne ham noen steder, ikke inne i slottet jeg hadde kjøpt til ham, og heller ikke blant de lekre plantene. Dessuten var fiskestimen halvert. 

Broren min hadde blitt stormannsgal, like glupsk som sin kjæledegge Elvis Costello. Og jeg? Jeg hadde sviktet Roger og gjengen, ikke maktet å beskytte dem fra farene som truet der ute.

Costello døde like etterpå. Han hadde glefset over for mye, tatt abboren i én jafs. Han døde av indre blødninger. Lik en ung jentes første, dype kjærlighetssorg.

(Ingen dyr ble skadet i denne teksten, og Heddas storebror tar stor avstand fra sin tidligere oppførsel)