Det eneste jeg vet er at jeg tror at jeg vet

Tittelen du nettopp leste, var noe som formet seg i mitt indre da jeg var riktig ung. Den var et resultat av lang tids grubling, da jeg som barn ikke var spesielt sosial, og dermed fikk mye tid til nettopp grubling.

Jeg var i grunn mer tenksom, eller eksistensiell da jeg var yngre. De metafysiske spørsmålene angikk meg mer, uten at jeg noen gang hadde hørt ordet «metafysikk».

Det er en grunn til at jeg husker avskjedstalen vi fikk da jeg og mine medelever gikk ut av videregående skole. «Du er ikke unik!» Slik åpnet talen til læreren. Javel? Det var ikke akkurat det jeg hadde forventet å få høre. I seg selv lød det heller deprimerende. Men etterhvert som hun fortsatte talen kom det positive budskapet frem: Du er ikke alene. Det finnes andre som deg der ute.

Det er mulig å hevde: Ingen annen generasjon har blitt matet i like stor grad med budskapet om at en selv er unik. Holdningen er ikke særlig unik. Selv var jeg overbevist over at jeg var unik. Jeg hadde i min unge alder rukket å oppnå visse ting som ingen andre i min omgangskrets hadde rukket å oppnå. Jeg var, kanskje uten å helt være klar over det selv, opptatt av å dyrke min egen autonomi.

Det var dermed med en viss ambivalens at jeg tok fatt på akademiske studier. Å bli en student blant andre studenter, var det ikke en dårlig idé? Ville utdannelsen ødelegge meg? At jeg vanket i et drømmende og romantisk, nesten religiøst kunst- og musikkmiljø, gjorde det ikke lettere. Med en gang det var snakk om utdannelse ristet mine bandkompiser på hodet. De mente bestemt at utdanningssystemet sto i veien for fri kreativ utfoldelse og orginalitet. Ironisk nok hadde de fleste av dem et veldig begrenset begrep om musikk.

På universitet kom jeg over tanker som virket mistenkelig like de jeg selv hadde gjort meg i min ungdomstid. Descartes’ refleksjoner i «Meditasjoner over filosofiens grunnlag» lå ikke så alt for langt unna min egen læresetning: «Det eneste jeg vet er at jeg tror at jeg vet». Descartes berømte læresetning lyder: «Jeg tenker, altså er jeg». Altså at det eneste viss eksistens er sikkert, er selve tanken, eller tankeprosessen.

Det jeg fryktet var at jeg skulle fjerne meg fra mitt egentlige jeg, eller min egen originalitet. Den uunngåelige erkjennelsen ble, etter hvert som jeg ble eldre, at jeg slett ikke var så original som jeg hadde trodd, jeg bare trodde at jeg var det i kraft av min mangel på livs- og leseerfaring.

Jeg tok meg selv i å bli irritert og oppskaket når jeg fant mine egne tanker i andres verk. Faen heller da! Det der var jo min tanke! Men den var allerede blitt skrevet, av noen andre. Det var jo fryktelig, samtidig en slags velsignelse. Etterhvert ble det klart at det var nettopp derfor jeg leste, for å finne igjen meg selv i andre. For betryggende er det jo, at det er mulig å speile seg i andres sjeleliv. At en tekst kan frembringe noe som liksom ligger i oss fra før: Ja, jøss, slik er det! Slik tenker vi, også fortsetter vi å lese.

I denne, man kan si umulige verden, finnes det en trøst: befrielsen fra unikhetens tøyler. Dermed kan jeg slå meg til ro med å vite i alle fall én ting med sikkerhet: at jeg ikke er unik. Eller, at jeg vet at jeg tror at jeg ikke er det.