If you wannabe my lover…

Av Marin Håskjold feat. Herman Breda Enkerud.
Kuratert av Una Mathiesen Gjerde.

Alt ble snudd opp ned på en dag. Barene, kinoene, kunstutstillingene og klubbene stengte. Vi ble bedt om å sitte stille i båten; holde oss hjemme – vente, vente og vente. Alene satt vi, bak hver vår skjerm, og prøvde å finne ut av hva denne nye normalen egentlig er for noe. Men tiden stoppet ikke, og vi måtte finne nye rom og møteplasser. Og mens vi ventet, uten at vi egentlig fikk det med oss, vokste nye fellesskap frem. Den pålagte avstanden, åpnet for en ny nærhet, en annerledes intimitet.

            Jeg tok bilder hele tiden. Fotograferte hjemme, i skogen, i parker, på ikke-helt koronavennlige samlinger – inne og ute. Alt måtte med: det vi spiste, det vi gjorde, det vi hadde på oss. Folk ble rarere og rarere – jeg også. Det var som om pandemien satt alle sjelekamrene på vidt gap: midt i fortvilelsen hadde vi det tross alt ganske bra. Det var gøy. Kameraet ble som en forlengelse av min egen kropp; med linsen kunne jeg gjenopprette en følelse av kontroll. Jeg kunne rydde i omgivelsene.

Hele tiden var jeg redd for å være alene, at jeg skulle bli ensom, nå som alle rutinene og alt det vante hadde forsvunnet. I februar ble det bekmørkt – jeg vet ikke helt hva som utløste det. Kanskje har jeg fortrengt det? En dag satt jeg bare hjemme og gråt. Alt det kreative stoppet opp. Jeg var uinspirert og fikk ikke tak på ting. Hvor lenge skulle jeg vente på at livet mitt skulle begynne igjen? Men jeg var ikke alene. Alle var matte, slitne og triste.

            Vi fortsatte som før, prøvde å holde motet oppe, sammen. Jeg fotograferte fortsatt hele tiden. Dagene ble lysere. Vi var mer ute, møtte nye mennesker. Det har hopet seg opp med fotografier hjemme. Jeg aner ikke hvor mange kameraruller jeg har brukt. Jeg har tatt alt for mange bilder, hva skal jeg med dem? Bilder av Herman som sminker seg, Una i parykk. Bendik poserer. Anna lager mat. Bassel og Håkon danser. Christa bader. Disse menneskene omringer meg. De er meg. Vi lever sammen.

Make it last forever, friendship never ends