Umuligheten av en moderne samurai

“Sann skjønnhet er noe som angriper, overvelder, frarøver, og til sist, ødelegger.” 

Disse ord springer fra Yukia Mishimas blodmørke penn, og de bærer vitnesbyrd om noe vi svært sjelden er villige til å innrømme i dagens putebefengt overbeskyttede samfunn: At skjønnhet ofte går hånd i hånd med død. 

“Perfekt renhet er mulig hvis du omgjør livet ditt til en linje av poesi skrevet i blod.” 

Skjønnhet er for oss i det moderne, oppvarmede og opplyst hypersanitære samfunn, selveste antitesen til døden. 

Døden i seg selv er knyttet til alle slags uhumskheter som følelsen av forråtnelse, sorgtung overtenkning på våre syke familiemedlemmer, grusomme ulykker, sykdom og livets forgjengelighet i sin avskyelige alminnelighet. Ja, dette er kun hvis du i det hele tatt stopper opp og tenker på hva døden er. For vi er fryktelig gode på å holde døden på en armlengdes avstand i vår tid. Faktisk helt opp til det punkt at vi gjør den usynlig. Vi ser den jo aldri. Gamle mennesker visner bort på hjem med blendahvite vegger og vassne fiskeboller, og når våre kjære unektelig ikke kommer tilbake mer, så er det svært sjelden vi besiktiger liket (i hver fall her til lands) før det senkes i jorden bak eiketunge vegger, eller brennes som for å rense kroppen for all dens uhumskheter. 

“Skjønnhet er noe som brenner hånden når du berører det.” 

Den japanske forfatteren Mishima – pesudonymet til Hiraoka Kimitake – er en av Japans mest anerkjente forfattere, noe som ikke er interessant i det hele tatt. Det som er interessant, er at han er det på tross av – eller kanskje på grunn av – hans voldsomt poetiske tilnærming til blod, vold og død. Det bemerkelsesverdige er at dette skjedde i etterkrigstidens Japan; et land som i likhet med Tyskland, måtte ta et særdeles tung og voldsomt selvbevisst oppgjør med de tankestrømningene som førte til den andre verdenskrigens grusomheter. 

“Vi lever i en tidsalder der det ikke finnes rom for en heroisk død.” 

Mishima hadde en aristokratisk bakgrunn, og en tilsvarende tung dannelse. Han var en mann med mange sider, som, etter å ikke makte å kvalifisere for militærtjeneste grunnet manglende fysiske evner, begynte å jobbe på fabrikk. Senere jobbet han i bankvesenet før han begynte å produsere tekst. Tekst som forførte. 

“Jeg har fortsatt ingen annen måte å overleve på enn å skrive én linje til, én linje til …” 

Han er utvilsomt ikke en karakter man kan sette i bås som en enkel mannsjåvinist eller voldsforherliger. Hans første roman Kamen no kokuhaku (1949; En maskes bekjennelser) som delvis er autobiografisk, handler for eksempel om en homofil mann som må maskere sin seksuelle legning for samfunnet rundt. 

“Det øyeblikket eggen rev opp hans kjøtt, svevde solens disk opp og eksploderte bak hans øyelokk.” 

Mishima slet med lengsler som var forbudt i samfunnet han ble oppfostret i.

«Ingen forestiller seg hvor godt man kan lyve om tilstanden til ens eget hjerte.»

Hans endelikt er like bemerkelsesverdig som hans prosa. Han begikk rituelt selvmord (seppuku) ved å kutte opp maven sin med ett kutt (harakiri) foran en militær forsamling der han og hans følgere hadde tatt seg inn, etter en ildnende tale. Om talen slo an er ett spørsmål. Om han gikk ned i historiebøkene som en mann som etterstrebet å leve opp til sin krigsfilosofi, er knapt et som behøves å stilles. 

Det er skummelt å lese Mishima, for det er skummelt å konfrontere døden, samt det å forstå et samfunn der død og liv går hånd i hånd. Om så å komme frem til at et slikt samfunn er noe vi ikke vil ha. Derfor anbefaler jeg alle å lese ham. 

«Alt kan bli unnskyldt når sett fra dets resultats standpunkt.»