May Britt, Hergunn og jeg

Min reise er straks over, og jeg er endelig klar til å la alle de mektige inntrykkene synke inn. Å loffe gjennom Nord-Norge har vist seg å være en meget interessant sosialantropologisk studie. 

Reisens nordligste punkt ble Andøya, der innbyggerne er rause og varme, og bingoen på puben er ukas høydepunkt. En liten visitt innom en butikk for å «titte» er ikke mulig. «Slå dokker ned!» ropes det, og noen sekunder senere er du en kaffetår og lefse med brunost rikere. 

Da jeg var innom en sjarmerende liten sjappe for å kjøpe meg en hjemmestrikket lue, ble jeg pent nødt til å hjelpe de to søstrene, May Britt og Hergunn med å trekke vinnere av helgens lotteri. Mikal vant en heklet lue med en blomst på, Liss Ann vant en pose med Twix og to poser Evergood kaffe, og Jan Tore vant «IGJEN, haha».

På Dverberg er de ikke så nøye med å låse etter seg, for her er det bare kjentfolk. Noen ganger glemmer de til og med å låse kafeen eller butikken. Her er døra alltid åpen. 

I Bø i Vesterålen fortsatte gjestfriheten, her var rause porsjoner med husmannskost, smørkokte grønnsaker og store stykker fisk, eplekake med krem og duggfriske jordbær. Kveldene var lange på brygga der solen aldri gikk ned og gjestgiveriets vert fortalte historier fra alle sine reiser, oppdagelser og havets forunderlige mystikk.

På Bromles Grill & Diner, regjerer selveste Bromle. En mann som brenner for amerikansk kultur, flipper burgere som om hver puck var hans siste, og som drømmer om en karriere innen skuespill – helst i Hollywood. Om du skrur på radioen når du er i Bø, kan du høre denne nydelige linjen gli over FM-nettet: «Kjenner du magen rumle? Ta turen til Bromles!» 

Fra Bø, og videre ned mot Lofoten. Vi er på vei hjem, sørover. Her blir rettene mindre og presentasjonen mer avansert: feite, hvite asparges med trøffeltang, blåskjell med fritert surdeig og strandvekster, bakt kveite med nykål, gjær og seiersløksaus, kjelår fra Aaland gård, grønne asparges med saus av sjøgress. Det er nydelig, jeg sluker det hele på et blunk. 

Ettersmaken skal vise seg å være bitter, for her, lengre sørover, skal et nytt folkeslag – en plagsom art – innta ethvert autentiske gatehjørne. 

Jenter i klynger, med hestehale, raske briller og boblevest. De fyker ut av de hjemmesnekra campingbilene for å bestige samme fjelltopp, spise de samme lekre retter, og ta surfekurs på Unstad.

De har dukket opp fra intet, virker det som – og det er umulig å lure seg unna, selv hvor mye en prøver. Nord-Norges eldste fiskevær er forpestet av ungdom med svindyre turklær og en trang til å knipse bilder av seg selv foran enda en rorbu. «Ah, det lukter helt forjævlig» skriker en, mens hun poserer ivrig og vant under et tørket fiskehode.

Små, strikka luer tilpasset øverste del av hodet, Amundsen-shorts og Norrøna-jakker. De spiser i det, fester i det, bader i det. 

Jeg innser at jeg er nærmere sivilisasjonen. Eller er jeg nærmere mitt eget, miserable selv? Én ting er i hvert fall sikkert: jeg er blitt frarøvet min indre ro. 

Jeg savner bygdeoriginalen. Jeg savner inderlighet, tilstedeværelse og May Britt.