Karaoke skal samle oss som nasjon

I kommentarfelt fra hele det ganske land ser vi onde 60-åringer spy ut hat offentlig. Folk er sinte ass. Og jeg, som mange andre, lever meg inn i hatet og blir sint selv, på de innrøyka 60-åringene i den gule sofaen som lirer av seg ting du ikke trodde folk velvillig ville limt både fjes og fullt navn til. Jeg vil finne disse folka, kommentarfeltkrigerne, og jeg vil gjøre ting med dem. Tingene de selv mener at de skal påføre alt fra politikere og nye landsmenn til Jone og Anna fra Sommerhytta. 

Men jeg kan ikke det. Det er ikke lov med vold i Norge, selv om mange glemmer det, spesielt de folka i kjellerleiligheter som ikke har sett sola på mangfoldige år. De leker med tanken om at plast-katanaen på veggen en dag skal bli et rettferdighetens våpen mot bompenger, kjærlighet, mangfold og kvinner generelt. Lykke til med det. 

Det må da finnes et annet utløp for alt det sinne og frustrasjonen man går rundt med. For faen heller, så mange idioter det er der ute.  Det er kanskje det viktigste internett har lært oss. Men nok om det, denne teksten handler nemlig ikke om hat, men om min prefererte ventilering: Karaoke. <3

Jeg har i grunnen alltid visst at jeg elsket karaoke. Jeg er tross alt en del av selve SingStar-generasjonen. Alle 10-åringer på tidlig 2000-tall med respekt for seg selv hadde en venn med SingStar. Der andre hadde håndball og basket, hadde jeg karaoke. Den rød og blå linjen var min gud, og jeg en ydmyk og syngende disippel. Det begynte i det små, med sanger jeg kunne og likte, men snart var jeg over på sterkere saker: 80-tallshits, norsk på norsk, jeg slukte det rått. Alt fra Avril Lavigne til DeLillos lot jeg stemmebåndet ta en runde med. 

Så tok jeg en pause på flere år. Karaoken hadde tatt for stor plass i livet mitt. Jeg sang ikke lenger for å kose meg, jeg sang for å vinne. Jeg la stemmen akkurat der den skulle for å nå den udødelige tittelen SingStar, men etterhvert vil mange slike seire få en bitter ettersmak. Ødelagte vennskap og ødelagte stemmebånd lå i flammehavet bak meg og jeg måtte ut. 

Da  jeg flytta til Oslo åpnet det seg en helt annen verden. Her er karaokebarer en utbredt ting – og jeg ble dratt rett tilbake inn i rusen. Det tok litt tid å erstatte artistens bærende stemme som et trygt bakteppe med stirrende øyne og en mikrofon med vanvittig gjenklang, men snart var jeg frelst på ny. 

Karaoke gir oss alle en reell mulighet til å være den rockestjernen vi drømmer om. På de bruneste barene har ikke folk noe valg, de må se deg synge, alle bordene er spikret fast i retning lerretet. Det er berusende. Jeg har sett både kollegaer og venner i et nytt, nesten forelsket lys når de tar opp den klissete mikrofonen og synger Toxic med overraskende innlevelse. Plutselig kjenner jeg meg igjen i Jahn Teigens Optimist

For karaoke og teksten til Optimist har det samme budskapet til felles: Du vet det går bra til sist. 

Hver gang jeg blir sint tar jeg det nå utover mikrofonen og uheldige sjeler i umiddelbar nærhet eller på en runde privat SingStar i godt lag. Aldri glem at karaokens mulighetsrom er uendelig. Har du nettopp bladd deg gjennom en haug ildsinte kommentarer under en hyggesak om en oter og lurer på hvordan Jørunn og Toralf klarer å få otere til å handle om Islam? Da møtes vi på Syng og så synger vi det til helvete ut. Sammen.