Sårbarhet

Jeg la ut to bilder på IG-stories om hvordan den siste tiden har vært. Den har vært tøff, men nå er jeg på vei opp igjen etter måneder med terapi hos seriøst verdens beste psykolog. Jeg likte han ikke i starten, men nå vil jeg aldri slutte å dra dit. 

Nå som vi nærmer oss slutten på en terapi-epoke kan jeg se tilbake og tenke at jeg egentlig var ganske langt nede uten å vite det selv. Jeg kjenner at jeg gruer meg til å miste han som min psykolog. Jeg kommer til å miste en av de jeg har vært mest sårbar ovenfor.

Jeg fikk voldsom respons på bildene på stories. Shit, du tør å stå frem, du er modig. Det var det aller siste jeg følte meg som. Jeg følte meg heller mer sårbar. Og naken. Kjempenaken.

Og det er det jeg synes er det skumleste i verden å være: sårbar. Spesielt folk man har et godt forhold til. Hvorfor, spør du? Jeg er redd de ser meg på en annen måte. De gjør ikke det, sier du. Men det gjør de jo. Slutt å ljug.

Jeg merker det også, at man får så mye tilbake ved å være sårbar. Du får det tilbake fra andre mennesker, men du lærer hvordan du skal være med andre igjen.

Responsen på Insta fikk meg til å tenke: kanskje vi er enda flere som er mer fakka i hodet enn det vi fremstår som i dag? Jeg skjønner hvorfor vi ikke snakker om det, det er ikke bare sårbart å snakke om det, men sårbart å stå i det.  For plutselig skal du møte en venn etter en viss tid, å snakke om det igjen. Og igjen. Og igjen.

Av og til føler jeg meg rar, jeg vet ikke, litt ukomfortabel egentlig.

Men det er vel det det er å være sårbar. Litt ukomfortabelt.

Hvis en ny følelse oppstår hos meg, og jeg kjenner at jeg ikke liker den, gjør jeg alt som står i min makt for å ikke ha den følelsen mer. Da er det mye lettere å ikke være sårbar. Det er lettere å være en maskin. 

Jeg kunne finne på å gå over veien helt bevisst med øynene lukket, for om det skulle komme en trikk eller buss, så hadde jeg ikke sett den, det ville vært en ulykke, og da ville jeg blitt borte på det sekundet uten at det var min skyld. Det var ingen som visste at jeg hadde øynene lukket, bare meg selv.

I ettertid tenker jeg: så utrolig langt nede jeg var da.

Når folk sier, så modig du er, så tenker jeg, jeg var kanskje det, men egentlig er dette starten på noe nytt for meg. Det er starten på en sårbarhet som jeg må begynne å erkjenne at jeg har. 

Hvordan ser et liv ut som sårbar?

Jeg fortalte en veldig nær venninne for første gang at jeg forsøkte å ta livet mitt for fem år siden, og at jeg har tenkt på det daglig siden.

Responsen hennes var sjukt fin.

I etterpåklokskapens lys kan jeg konkludere med at jo mer jeg har delt og jo mer jeg har fått av respons tilbake fra de nære jeg har delt med, desto oftere har jeg spurt meg selv: hvorfor har jeg ikke fortalt dette før?

Jeg husker årsjubileet til faren min. I år har det gått fem år siden. Da jeg våknet denne dagen var jeg allerede lei av dagen, og kjente at det er ikke mer igjen å hente i denne kroppen her. Jeg dro ut og spise brunsj alene, på et av mine favorittplasser i Oslo og tenkte at etter at jeg har spist, skal jeg rett hjem, og bli ferdig med det. Nå orker jeg ikke mer.

 Så får jeg en melding av Kathinka. Hun sendte bilder av oss to.

Jeg tror hun skjønte at jeg var ganske langt nede på det tidspunktet. Hun sendte meg nærmere 60 bilder. Hun minnet meg på alle turer vi to har vært på. Alle minnene vi har sammen.

Hun minnet meg på at jeg har noe å leve for.

Nå vil jeg ha øynene oppe når jeg går over veien. Jeg vil være her med Kathinka. 

Sårbarheten kan redde deg. 

Sårbarheten kan redde meg.

Kanskje den til og med reddet Kathinka.