Kinoglede

Etter mange måneder – det føltes som år – siden man kunne få den sanne, pure filmopplevelsen, jubler alle cinefile etter at Oslos kinoer igjen åpner dørene. Gjennom de lange, harde og mørke månedene har vi måttet nøye oss med utallige serier på grensen til det tolererbare, og en og annen film sluppet på en av de mange strømmetjenestene. Seertallene på NRKs Atlantic Crossing er bevis nok på at det var et alvorlig underskudd på god underholdning høsten 2020. Så hva skulle en stakkar som meg foreta seg, som før hadde  30-40  kinobesøk årlig (i 2019 gikk gjennomsnitts nordmann 2.1 ganger på kino)? 

Min deus ex machina ble Deichmans filmtjeneste. Høydepunktet på min reise fra gamle Hollywood til koreansk action var nok filmen The Devils (1971) – anbefales sterkt til de som har interesse for fransk 1600-talls hekseprosesser og/eller en morsk Oliver Reed – dog er det nok best å holde seg unna Deichman sin kopi i dette tilfelle grunnet riper.

Men hver gang jeg ser en god film på skjermen hjemme blir jeg litt lei meg fordi jeg vet jeg vil aldri få den sanne opplevelsen regissøren forestilte seg. Lyden, bildet og ikke minst omfanget man opplever i den rette salen kan opphøye en god film til en nærmest spirituell opplevelse. Det mest treffende eksempelet her er filmen Hereditary som for min egen del, og de jeg så den med, var en fryktinngytende opplevelse ulik den tradisjonelle jump-scare skrekkfilmen, men som jeg har blitt fortalt er kjedelig av flere som for første gang så den i sin egen stue. 

Utenom filmopplevelsen i seg selv har jeg også savnet hvordan et kinobesøk kan bli en anledning. Det kan være bakteppe for alt fra en romantisk middag til en vennskapelig byvandring. Dette er også der eldre saler som Klingenberg og Gimle har en fordel overfor de mer teknisk sofistikerte Odeon og Ringen.

Det skal sies at kinoer har de samme utfordringene enhver utflukt i offentligheten kan by på. Publikum kan både forbedre og ødelegge en filmopplevelse, selv om sistnevnte er mer sannsynlig.  Verre er det at klassisk projeksjon av  filmruller blir mer og mer sjeldent – Cinemateket og Cinema Neuf er blant få – og de fleste saler bruker digitale projektorer der filmen kommer på en harddisk (eller SSD). Dette har ikke nødvendigvis en negativ effekt på bildekvaliteten eller lyden, men prosessen blir mindre organisk og publikum blir fremmedgjort fra prosessen. Hvert enkelt bilde er ikke lenger et resultat av en kjemisk reaksjon mellom lys og filmrullen som deretter har blitt stabilisert med et bad i fremkallingsmiddel, men derimot en datafil som har blitt komprimert og justert utallige ganger. 

Etter ett år med under ett kinobesøk per person (0.9) ser jeg frem til en sommer der kinoene kan ta igjen det tapte, for tross en og annen mobil-kikker er kinoene fortsatt et tempel for ren filmglede.