Fette lang hvalsafari

Hei igjen fra Nord-Norge, venner. Siste reisebrev var en traumatisk affære for både meg og leser (vil jeg tro). Bilturen var lang, og jeg stuptrøtt. 

Det finnes mye interessant å hente i livets nedturer, morsommere lesning blir det og. Nettopp derfor har jeg har tenkt til å fortsette å messe om livets nedturer, fremfor oppturene. 

Det kommer. La meg bli ferdig med det romantiske, rosenrøde først som sist: det er forbanna vakkert her. Jeg sitter og skriver fra Skagakaia, en nydelig rorbu på Bø i Vesterålen. 

Jeg sitter ute, klokken er 23:25, sola skinner og havet er blikkstille. Lone som driver stedet er en smellvakker dame i 50-årene, hun har akkurat gitt meg et teppe jeg kan varme meg på. Nå peker hun opp på vinduene der et eldre ektepar har leid seg inn for natten. De har lagt seg for å sove. Lone rister forstyrret på hodet og peker på utsikten og den klare sommernatten. «Vi legger oss ikke til å sove nå,» hvisker hun, før hun tusler bak huset og plukker med seg en kråkebolle på veien.

Jeg skjønner hvorfor alle drar hit. Jeg har mistet pusten opptil flere ganger, spesielt på Tranøy, da dagen aldri endte og solen var like rød som en oppblåst tomat fra sydligere strøk. 

Jeg gråt en skvett da teltet var oppe, tett inntil en kritthvit strand med utsikt over Lofotveggen. Himmelen var kledt i alle verdens farger, og jeg drakk rosévin med isbiter, mens jeg dyttet i meg Real Turmat med smak av «pulled pork».  

Fredag ankom jeg Andøya, og jeg ble ikke skuffet. Fjellturer i midnattssol, bratte skrenter og strender som fikk det til å kile i underlivet. 

Jeg har sett havørn seile forbi snuten min, en dass med utsikt over hav og fjell, og fire elger passere i et bedagelig tempo i den lyse natten som glir langsomt forbi. 

Nok om det. 

Jeg var på hvalsafari her om dagen. Jeg fikk den elleville ideen da jeg satt med en iskald Lofotpils i hånda. 

«Hval, det har jeg ikke sett før», sa jeg til kjæresten min. 

«Ikke jeg heller», svarte han, og slukte i seg siste rest av Guds edle dråper. 

«Vi kan dra på hvalsafari, jeg så et skilt her borte, det blir kjempegøy», sa jeg og gliste mitt bredeste glis som for å overbevise ham der han satt og gned seg i skjegget. 

Jeg ringte min venninne Nikoline (som jeg da søkte ly hos, på Dverberg) for å dele den fantastiske nyheten. 

«Vi skal på hvalsafari!»

«Dokker kjem tell å bli fette sjøsjuk.»

Umulig å avbestille, javel. 

Alle apotek var stengt for dagen, ingen sjøsyketabletter, neivel. 

Klokken 13:00 sto vi alle klare for å innta en stor dose kunnskap om det mektige pattedyret. Vi fikk vite at hvalen spiser mye rart, at den er svær og at den må fange 2 tonn fisk i løpet av en dag. 

Klokken 14:00 var vi alle ombord i båten – en god blanding av trøndere, sørlendinger og bergensere, alle med kamera på magen, joggesko og et flaut pannebånd godt trukket nedover ørene. Også vi da, jeg og kjæresten min – med denne ene tanken i hodet: vil vi spy så mye at spyet vårt danner fartsstriper i vannet? 

Klokken 15:30: Ingen hval å se. Den nederlandske guiden (som snakket nordnorsk med skarre-r) klatret med jevne mellomrom opp på en avsats på båten for å informere turfølget om status, mens hun sjanglet ukontrollert fra side til side.

Klokken 16:30: Fortsatt ingen hval. 

Klokken 16:50: Fortsatt ingen hval. 

Klokken 17:15: Lyden av hval er fanget opp i øreklokkene til kapteinen! På 2000 meters dyp. Vi får ligge her og vente. 

Klokken 17:40: Hval er funnet. Vi betrakter den på avstand mens den puster, og jeg lurer på hvor mye hvalen hadde betalt for å se meg sitte og drite. 

«DIVE!» roper kapteinen, og jeg har brått glemt alt av informasjon vi fikk i forkant av turen. Jeg begynner å se etter fluktmuligheter, og går glipp av hvalen som dukker ned og flørter frekt med halen sin. Heldigvis får vi flere sjanser. Opptil tre til. Skal denne turen ingen ende ta?

Jeg har ikke blitt sjøsyk, den første timen koste jeg meg oppe på dekk, helt ute mot baugen der jeg kjente vinden rive i håret. Nå er jeg bare utålmodig. Vi har sett hvalen nå, er det ikke på tide å snu? Mens bølgene herjer, og en og annen sørlending mumler «Mektig», sitter det en dame og spyr. 9,5 stjerner på Tripadvisor. 

7 timer senere er vi tilbake på land. Så bærer det ut på fjelltur. Utsikten er fantastisk, men vi er bare mugne.