Opplevelsen av et kunstverk

Har du enda ikke stiftet bekjentskap med Johan Borgen, en av Norges mest innflytelsesrike forfattere og essayister på 1950 – og 60-tallet? Nå har du sjansen. I dagens rapsode har vi trukket frem noen av hans skarpeste tanker om opplevelsen av et kunstverk.

– Ved uttrykket «opplevelse av et kunstverk» mener jeg den prosess som flytter elementer i sinnet, som gjør en til et annet menneske i utgangen.

– Personlig tror jeg menneskets dragning mot kunsten ligger i vårt utilfredsstilte identitetsbehov. Jeg tror selve vår uartikulerte frihetslengsel, vår smertefulle og upraktiske og helt urimelige lengsel etter frihet, simpelthen kommer av at vi er stengt inne i det system at tilsynelatende nødvendigheter som heter vår personlighet, eller som vi kaller vår personlighet, fordi vi må sette et flott navn på det bur vi har stengt oss inne i.

– Lengsel etter utvidelse, en ommøblering, en ny organisasjonsform, et nytt bur, om De vil.

– Det vesentlige er å fastslå at lengselen eksisterer, at den gjør oss skiftevis lykkelige og ulykkelige, poetiske, kyniske, brutale, listige eller religiøse. 

– Vi er alle poeter for så vidt som lengselen bor i oss. Det er noe vi vil bort fra, ikke oss selv, men det «selv» vi har innrettet oss i. Vi har bare ikke alle evnen til å gi denne trang til ommøblering uttrykk. Så søker vi kunsten.

– Som flukt altså? Er kunst flukt? Ja. Men ikke flykt fra. Flukt til. Mot det land vi har en knugende følelse av å ha tapt. Ble det okkupert en gang i tiden? Nei, si det. Vi begynte formodentlig å stenge oss inne i en innbilt personlighet allerede da vi famlet etter brystet. Tåteflasken gav oss vår første forførende komfort, den for hvis oppnåelse vi allerede startet med å holde opp å søke.

– Og lengselen er sterkere som uttrykk jo strengere vår personlige sivilisasjon holder vår sannere identitet skjult for oss.

– I den livstrette (og arbeidsløse) mellomkrigsperiode eksisterte det «selvmodersmelodier»: en ungar sådan ble oppreklamert som ledende til hundre selvmord. Jeg tror det var sant – under de herskende fascistiske forholdene i Ungarn. Jeg tror det er sant at vi må risikere noe ved opplevelsen av kunst, både den populære selvmordskunst og den kunst som fremtvinger egentligheten i oss.

– La det være tindrende klart at kunsten ikke kan være en hobby, at opplevelsen av kunst aldri kan bli en folkebeskjeftigelse til avkobling fra nyttige gjøremål. En gang var kunsten aristokratisk; det berodde på en sosial vurdering, et utgangsplan som ikke faller oss naturlig. Men eksklusiv må vår kunst få være, når situasjonen krever det. Den må være ubegripelig, fiendtlig, «meningsløs», direkte krenkende i sin suverene fjernhet fra det opplevelige for dem som ikke kan oppleve akkurat nå og her.