Ma(n)keløse løver og andre ekorntvangstanker

I et ærlig øyeblikk kommer du i fare for å fortelle en venn at du har kraftige tvangstanker knyttet til ekorn. 

“Ekorn”? Sier vennen undrende, men fortsatt åpen. 

“Ja, du vet, tvangstanker for oss konfliktsky mennesker inntar ofte et voldelig innhold … Og jeg vil jo ikke at noe skal skje med de søte, brune nurkene! De er bare så … irriterende.” 

“Ja Dag” svarer vennen. “Det er da helt normalt med tvangstanker!” 

Og der har vi det, kjære leser. Det er normalt og dermed greit. 

For å pakke dette fenomenet litt ut, og gjøre det, skal vi si, moralfilosofisk eksplisitt kan vi si at når folk sier at noe er normalt å gjøre, da er det dermed – i hvert fall ofte – moralsk tilrådelig å ta seg til. Eller i det minste, moralsk akseptabelt. For å skille litt mellom etikk og moral her, så kan vi si at etikk er læren om hva som er greit å gjøre (og da har vi flere kandidater av etikker å velge mellom; dydsetikken, pliktetikken og konsekvensetikken blant de tre mest kjente og viktigste, som ExPhil-stakkarer utmerket godt vet) og moral studiet av hva folk mener er greit å gjøre. Vi kan dermed snakke om seksualmoralen i Norge, om hva vi i Noregs ganske land anno 2021 ser på som akseptabel og/eller tilrådelig seksuell atferd. Vi kan også studere andre kulturer, med for eksempel sosialantropologiens briller. For eksempel kan vi undersøke “Azandenes sosiale konstruksjon av deres seksuelt moralske verden gjennom en komparativ analyse av deres gudebilders preferanser om propre seksuelle forhold som guide for azandens prevansjonskultur” som jeg mener å huske ha vært tittelen på en mastergrad jeg en gang i tiden har lest. Nå lever vi jo i et samfunn som i stor grad fungerer uten en seksuell moralkode, men nok om dét i denne omgang. Poenget jeg vil tilbake til er at ordet “normalt” ofte er ensbetydende med “moralsk akseptabelt.” 

Men et problem oppstår når det som er normalt ett sted, er unormalt (eller enda verre abnormalt) andre steder. Enda verre blir det når vi slenger det vanlige utrykket “naturlig” med i miksen. “Det er helt naturlig å ha tvangstanker om ekorn, Dag” kunne vennen like gjerne ha sagt. For det som er “naturlig” og det som er “normalt” er ofte brukt side om side i dagligtalen. Hvis det som er “naturlig” å gjøre, ofte brukes om det som er “normalt” å gjøre, får vi samme etiske dilemma som det nevnt over. 

Forestill deg at alle hannløver som fortsatt lever sine naturlige liv på den Afrikanske savanne plutselig skulle miste sin manke gjennom forekomsten av et sjeldent virus, da ville det jo vært “normalt” for alle hannløver å være mankeløse. Dette ville vært “normalt” uten at det dermed hadde vært “naturlig”. For hannløvens manke fungerer som et tegn på hannløvens virilitet, sunnheten i hans genmateriale, og hans evne til å vise sin maskulinitet og libido gjennom å skremme vekk andre hannløver fra territoriet. Løvemankens funksjon og hensikt er dermed å både være et signal om den bærende hannens fruktbarhet for hunnløver, samt en skremmende visuell (til og med symbolsk) advarsel mot andre hanner; “Kom ikke nærmere, jeg er stor og sterk!” Det finnes med andre ord en slags sannhet i hannløvens mankebefengte tilstand, en sannhet som prompte hadde droppet ut av eksistensen ved å si at det er “normalt” for hannløver å være mankeløse. Det ligger i hannløvens natur å ha en manke. 

For å komme tilbake til ekorn-tvangstankene, så kan vi dermed si at det riktignok er normalt av meg å ha tvangstanker (mange har dem, om alle slags ting) men neppe naturlig, da det ikke er en fundamental del av min konstitusjon som ellers oppegående menneske, å være bærer av lite hensiktsmessige tvangstanker om våre tre-beboende gnagervenner i mitt daglige liv. Jeg burde ikke nødvendigvis skamme meg av den grunn!

For her kommer poenget; vi mennesker handler av grunner og ikke bare av årsaker, altså ikke bare fordi ting skjer med oss men fordi vi skjer med tingene. Vi burde handle i tråd med vår natur som moralsk oppegående individer, og dermed være strengere med hva vi mener med hva som er “normalt” å gjøre. Ettersom mitt psykiske liv mest sannsynlig hadde profetert på å se på ekorn med et bærekraftig blikk, heller enn som innpåslitne, vertikalt orienterte tjuvradder som klatrer på mitt hyttetak for tidlig på morgenen, så kan vi si at jeg da må jobbe med, og ikke mot, min natur. 

Men her kommer paradokset; det kan se ut som at det er normalt for oss å ikke være naturlige! Akk, kanskje vi bare skal konkludere med at vi i det minste kan si at det ligger i vår natur å diskutere hva det er som ligger i vår natur? Det er problemet med å være født med en predisposisjon for tvangstanker, heller enn manker.