Simulert ressursknapphet i digitale rom

Internett blir mindre lekeplass og mer likt samfunnet utenfor for hver dag som går. Og vi elsker det. Noe av det siste til å ta den digitale verden med storm, er muligheten for å selge eierskap av digitale filer. Hurra? Spekulative investorer har i hvert fall all grunn til å juble når enda et aspekt av cyberspace kan bli byttet mot hard mynt.

Nei, jeg snakker ikke om Bitcoin—nok har allerede blitt sagt om den styggedommen—men om kjøp og salg av såkalte non-fungible tokens (NFT). Hva dette er? Å, bare enda en måte å simulere ressursknapphet i et økosystem som ikke er begrenset av de samme materielle lovene som den “virkelige” verden. Som om det var dette vi trengte akkurat nå. “Men dette lar jo fattige artister tjene penger på produkter av digital opprinnelse,” tenker kanskje noen. Hah. Dette kommer heller til å gagne de få som tjener ekstravagante summer på sysselen. Det er en lekeplass for de rike, og som Bitcoin—faen, der var den igjen—kommer det ikke til å gjøre noe for å restabilisere velferdsfordelingen i verden.

Ikke er det noe nytt med fenomenet heller; det har ikke klart mer enn å gjenskape gamle maktstrukturer. Konglomeratene har i lang tid gjort alt de kan for å låse ideer og uttrykk bak opphavsrettigheter som stadig blir forlenget. Da det omsider ble mulig å skape et samfunn der intellektuelle ideer og uttrykk kunne bli delt fritt, uten de materielle begrensningene de hadde før, kjører de på med anti-piratkampanjer som prøver å likestille duplisering av et produkt med omplasseringen av et produkt. Du ville ikke stjålet et kunstverk, men ville du lastet ned et hvis du kunne? Vel, nå kan du. Spørsmålet er bare om kunstverket nå blir regnet som filen i seg selv, eller NFTen som gir filen en markedsverdi.

Maskineriet kjørte videre, og et digitalt kunstmarked ble det. Et marked som i likhet med sin ikke-digitale prototype, har gitt avkall på alt av estetiske idealer og sendt seg selv inn i uhemmet spekulering, for å si det med Baudrillard. Vel, milliardærer må vel også ha noe å bruke pengene sine på. Skal ikke gjøre forskjell på folk, si. Det må finnes et tilbud for alle. For en verden uten noe å bruke penger på er utenkelig. Jeg kan skrive ordene, og kanskje er det noen som leser dem, men så er det rett tilbake til å sjekke hvor mye Bitcoin—fantomet som nekter å ligge latent og som stadig kommer tilbake for å hjemsøke denne teksten—har svingt i verdi de siste fem minuttene.

Vi har alle mulighet til å stoppe opp og beundre NFT-kunstverket Beeple solgte for $69 millioner her forleden, for det er fortsatt fritt tilgjengelig for alle; det eneste som har forandret seg, er at noen har betalt en utrolig sum for å “eie” det. Men det er liksom ikke like interessant som markedsprisen, eller det faktum at det i det hele tatt er et marked for det. Kanskje vi en dag burde legge markedet ut for salg på markedet for å se hva det er verdt. Prisen kan for eksempel oppgis i hvor mange meter vi er villige til å la havet stige.