Polariseringens tunge skyts

Mellommenneskelig mistenkeliggjøring maltrakterer fellesskapsfølelsen; hva skjer liksom?

Akkurat i det jeg tok på munnbindet på Dælenenga busstopp, stilte det seg en mann omtrent to meter fra meg og ventet på bussen slik som jeg, under samme vårhimmel. Da kom det uventet på meg: «er det to meter kompis?». Stemmen i hodet var dømmende og nesten litt krenket over den påtatte invasjonen av min intimgrense. Tankene fikk løpe løpsk og mitt reaktive sinn gulpet opp slimete remser fra de ukentlige pressekonferansene med Korpulentus Kapitalismus og Diego fra Istid (& Co); «To-meter’n», «Smittevern», «Koronarestriksjoner», «Hold avstand», «Unngå unødvendig sosial kontakt». Jeg følte meg syk bare ved å tillate ordene å befeste seg i min bevissthet. Men det virket som de sykelig -og mistenkeliggjørende ordene fikk råde fritt, som inngraverte stier i min tankesmie. Utilpassheten grodde som en selvforsterkende angst. Jeg måtte forskanse meg mot mistroiske impulser, tenkte jeg. Sunn skepsis er én ting, men å tillate en gryende frihet å være preget av mistanke og utilpasshet var ikke en drink jeg ønsket å skjenke meg selv, eller andre. Så jeg satte meg på 30-bussen og lot mine funderende furer forsøke å fordrive denne uønskede mekanismen.

Det å forstå hvorfor en atferd oppstår er sjelden roten til løsningen i seg selv. Men det kan dog hjelpe til å navigere problemet mer effektivt. Hvis du er en båtfører og du støter på et skjær i det du skal ta ut skuta di, så er det et problem for deg som skipper. Så innser du at grunnen til at skjæret titter frem er lavvann og tidevannskonseptet, månens påvirkning over verdenshavene: Du forstår mekanismen bak hvorfor problemet ditt oppstår. Det fjerner ikke skjæret, det vil fortsatt dukke opp i ny og ne, men du kan planlegge rundt når lavvannet kommer, for en lettere hverdag som kjølrytter. Aight capiche. 

La oss nå se på det svulmende mørket som har oppslukt oss og våre formbare nervebaner: pandemi-retorikk. Vi skal ikke ta for gitt hvor påvirkelige vi er, selv av enkle setninger, hendelser eller belønningssignal. Og med et helt år som har rullet og gått med ukentlige pressekonferanser, avisoppslag, råd og anbefalinger, har korona-vokabularet fått befeste seg både kollektivt og individuelt i våre sinn. Et vokabular som oppfordrer til mistanke mot din neste og som antyder allestedsnærværende smitte, død og fordervelse fra hvert innpust i andres nærvær. En vedvarende ordbruk som har formanet frykt og skepsis i lang tid. Denne retorikken er selvfølgelig et nødvendig midlertidig semantisk bolverk for å få bukt med vår usynlige erkefiende. Men det kommer en tid hvor faren er forbi, og avtrykket etter de kneblende ordskyene vil forbli, selv i liberasjonens øyeblikk; det vil være en del av pandemiens latente ettermæle. 

Et pandemiherjet sinn, vil de fleste sitte igjen med. Det er ingen munnbind eller tilstrekkelig avstand som verner om vårt nervevev. Plastisiteten i hjernen vår er konstant, og vi omformer vår kjære kognitive klump ofte  og ubevisst; med hver motoriske handling, assosiasjon, sensoriske innspill eller pandemirelatert medial informasjon. Du er kanskje ikke hva du spiser, men hva du tar innover deg (eller blir prakket på). Og med flere repetisjoner vil nervevevet vårt, som har banet omhyggelige mørke sammensvergelser om mistenkeliggjøring mot våre uskyldige medmennesker, fått forsterket sine negative kretsløp med myelin, som gjør persepsjon til synapse en mer uanstrengt og glidende prosess. 

Dere ser kanskje hvor jeg vil. Se for dere meg som en langhåret fyr med noe perkusjon foran lotusstillingen beina mine befinner seg i. Jeg vil propagere litt hyggeord; som omfavnelse, kjærlighet og medmenneskelighet. Fantaser litt om altruistiske aper som hoper seg sammen i hopetall i filantropiske formål. Karuseller av smil som sirkulerer i stappfulle parker påtrengt med pils og prat. Samvær og sexy scener som utfolder seg av sporadisk glede langs sporveiene til trikken. Sammenkomster som svulmer i masse, konstant ekspansiv med pupiller som dilaterer i oksytocinbad. Mediter litt på slik nærhet, føl den hjemlig velkommen, og vannsklia inn i frihet kan håpes brannsårfri. Vi går nå sammen i en langtekkelig, tarvelig takt, men den skal snart erstattes med cumbia og aggressiv flamenco. La oss myke opp de mistenkeliggjørende tankene mot hverandre litt før vi kastes inn i røkla igjen. Les dette som en betimelig bønn om barmhjertighet og felleskap, når vi skal danse sammen igjen, bare ha det i bakhue liksom, bittelitt, jeg tror det er lurt. 

Kcyabye.