Når noe uvesentlig plutselig rommer alt

I går så jeg filmen Oslo 31. august (2011) på nytt, med romkameraten min som, til min forferdelse, ennå ikke hadde sett den. Som den oslohipsteren jeg er i ferd med å bli, måtte jeg selvsagt gjøre noe med saken.

Også denne gangen var filmen bekmørk og jævlig, men siden jeg tross alt så den for tredje gang, var jeg rustet med vissheten om hva som kom til å skje. Filmen kunne ikke lenger gjøre meg noe. Ja, det knøyt seg riktignok i magen på visse tidspunkt, men jeg ble ikke fullstendig revet opp på innsiden. I stedet la jeg merke til detaljer jeg tidligere ikke var bevisst, eller de traff meg ikke slik som de nå gjorde. Dét er gleden med å se en film flere ganger.

Først og fremst, her kommer en spoiler alert for de av dere som ikke vet hvordan filmen slutter. Er dere borte? Ok, fint. I den siste scenen går vår mann ut på kjøkkenet i sitt barndomshjem og henter en skje fra kjøkkenskuffen. Han drikker et glass vann fra springen, går inn i et soverom – kanskje hans tidligere barnerom? – og løsner beltet fra buksa (i en annen kontekst ville denne gesten vært temmelig seksuell). Vi ser ham smelte den firedoblede brukerdosen med heroin i skjeen, fylle sprøyta og sette den i armen. Han legger seg ned på den smale sengen og lukker øynene. Scenen, eller filmen generelt, gjenåpner avgrunnen hos enhver som ser på. Men det er ikke det som er viktig her.

Det jeg bemerket meg i denne scenen, det som gjør den så grotesk, er tanken på at skjeen kunne vært en hvilken som helst skje. Tenk hvor mange ganger foreldrene, og sikkert ham selv, har spist frokostblanding med den skjeen, eller brukt den for å måle opp ingredienser til en kake. Skjeen fikk meg til å tenke på hvordan ubetydelige gjenstander får betydning. Hvor mange ganger har ikke noe vært deg totalt uvedkomment, kun registrert som en av alle disse tingene i massen av ting, for deretter å i etterkant romme en hel verden. Det samme gjelder personer, som du før ville passert helt ubemerket på gata, men som nå får de sterkeste følelsene til å velle opp i deg.

Når jeg drar til hjembyen min, blir jeg ofte slått i bakken av minnene som strømmer på. Stedet er så ufattelig mettet, det finnes nesten ikke et hjørne av byen som ikke bringer meg tilbake til en annen tilværelse. Kanskje vi ikke skal være så strenge med tomheten – den er i det minste ubesudlet, den er ny.

Neste gang du går gjennom et fremmed sted, en ukjent overgang mellom bydelene eller et nabolag, kan du tenke på at noen andre kunne gått den samme veien som deg, sett de samme hushjørnene, vinduene, og hullene i asfalten, og tenkt: «ah, nå er jeg straks hjemme», fordi de bor i nærheten. Men for deg er det helt blankt og fremmed. Inntil det en dag ikke er det lenger, fordi noe helt spesielt ville ha hendt der. Forhåpentligvis ikke et sprøytestikk, som punkterer og gjør slutt på alt.