Kvinnen på trikken

Jeg møtte en kvinne i går. En kvinne som trolig har levd tre ganger så lenge som meg. Kvinnen, la oss kalle henne Greta, satt på trikken da jeg kom ombord.

Vi fikk tilfeldigvis øyekontakt, Greta og jeg. Når jeg tenker meg om var øyekontakten trolig ikke helt tilfeldig. Hun virket nemlig ganske søkende. Som om hun fisket etter at noen skulle se henne inn i øynene. Så fikk hun mine øyne på kroken, og det ble for Greta en invitasjon til litt prat. 

“Unnskyld, men du vet ikke hvilken bygning dét er?” spurte hun, mens hun pekte ut av vinduet. “Jeg er ikke helt sikker, dessverre, men jeg kan godt finne det ut for deg” svarte jeg og tok frem mobilen. Ved hjelp av et digitalt kart kunne jeg raskt gi Greta svar. Hun smilte, nikket bekreftende og ga meg et takk. 

I et lite sekund trodde jeg at vår lille interaksjon var over og jeg gjorde meg klar til å sette musikk på ørene. Det er noe jeg vanligvis gjør når jeg transporterer meg selv kollektivt. Jeg setter på musikk og stenger omverdenen ute. Ofte sitter jeg med nesen ned i mobilen og kobler av hjernen i svadaet jeg finner. Noen ganger kobler jeg såpass ut at jeg kan glemme å gå av trikken. Det har skjedd både en og åtte ganger. En gang tok jeg banen til Mortensrud, når jeg egentlig skulle av på Grønland. Det er 13 stopp og 24 minutter for langt. Men nok om det.

Jeg gjorde meg klar for avkoblingen da jeg kjente øynene til Greta og hun fikk meg på kroken igjen.

“Det er virkelig synd at ikke flere eier en balkong, synes du ikke? Jeg synes alle boliger i Oslo burde ha sin egen balkong. Ihvertfall i dette vårværet, når det er så deilig”. Jeg måtte smile, for Greta hadde rett. Så innmari rett. Selv led jeg av en bolig uten balkong og kunne kjenne en tåre presse i øyekroken av tematikken. Vårværet var et naturlig og høyst dagsaktuelt tema. Greta visste virkelig hvordan å konversere!

Trikken kjørte nedover og vi hadde nå kommet til neste stasjon. I det trikken fortsatte satte Greta i gang med å stille meg spørsmål. Om bygninger og gatenavn, om trikkestopp og parker. Om jeg ikke kunne svare, fortalte hun. Om hun ikke visste, fortalte hun det hun trodde. Så pekte hun ut bygg vi kjørte forbi og fortalte om mennesker hun hadde kjent som hadde bodd i dem. 

“Ser du det bygget? Der bodde det en fantastisk hyggelig dame som het Trude. Hun jobbet med barn, vet jeg, men om hun var lærer eller barnelege, nei det husker jeg ikke. Noe med barn var det riktignok. Neimen, ser du det bygget? Det var jo der Christian bodde i sin tid. For en flott mann. Han var bankmann, sant å si. Ordentlig viktig av seg. Nei, nå nærmer vi oss Olaf Ryes plass. Har de pusset det opp? Nei, hva sier man, bygget om? Riktig flott har det blitt. Gatene rundt her forandrer seg stadig og stort, men likt seg selv er det likevel…”

Slik holdt hun på. Ikke visste jeg om hun fant på det hele mens trikken kjørte eller om det var sant alt det hun fortalte. Ikke visste jeg om hun fortalte dette til meg, eller om hun egentlig fortalte det til seg selv. Jeg befant meg plutselig i en slags guidet, lokal, historisk tur gjennom byen. Slikt tror jeg man kan selge billetter til. 

Mellom inn– og utpustene til Greta sa jeg fraser som “Nei, sier du det?”, “Jasså!” og “Åja”. Det var tydelig at hun satte pris på dette. Når vi omsider nærmet oss mitt stopp ble jeg overrasket. Turen hadde gått så fort. Det var på tide å avrunde den guidede turen.

“Dette er mitt stopp,” sa jeg. “Jeg får takke deg for praten”. Det neste som nå skjer går inn i mine historiebøker og blir moralen i denne hverdagshistorien. For i det neste sekund lyser Greta opp. Holdningen hennes blir rak. Hun smiler ærbødig til meg. Så sier hun;

“Nei, det er jeg som skal takke Dem”.