Fru Streng Strihåra Lugg

Da alle butikkene stengte ned i Oslo, fikk jeg bekreftet en hypotese jeg har hatt en stund: Apoteket har alt en måtte trenge på livets forunderlige vei. Alt. 

Hvem trenger Body Shop når apoteket har maskara og badesalt? Hvem trenger Meny når apoteket kan friste med vitaminspekkede energibarer? Hvem trenger en mor med fornuftige ord når apoteket stiller med angrepille? Hvem trenger kjæreste når apoteket HELT SIKKERT OGSÅ HAR DET? 

Apoteket er livet. 

Vel, det var i hvert fall det, frem til Fru Streng Strihåra Lugg inntok mitt lokale apotek. 

Det begynte i det små. Fru Streng Strihåra Lugg satte øynene i meg da jeg for noen uker siden besøkte Det Universelle Apotek på jakt etter noe som kunne lindre en plagsom strekk i låret. 

«Kan jeg hjelpe deg med noe?» spurte Fru Lugg med sin mykeste stemme, som egentlig var spiss og hul.  

Jeg skvatt til, og mistet nesten alt jeg hadde i hendene (en solkrem på 30% og en pattesalve jeg har hørt skal gjøre underverker for tørre lepper). Aldri før hadde jeg opplevd en apoteker som invaderte min private sfære på denne måten. På apoteket har jeg alltid kunnet vandre rundt i mine egne tanker uforstyrret. Hver eneste gang har jeg blitt møtt med respekt og forståelse i en sårbar situasjon. 

Fru Lugg hadde nå ødelagt alt.  

«Eh», begynte jeg nølende. «Jeg har fått en voldsom strekk på baksiden av låret. Oi, oi, hehe, klønete meg. Det er sikkert ikke noe alvorlig, jeg trenger bare noe som kan lindre litt.»

«Javel. Det høres ikke godt ut. Har du snakket med en lege?» svarte Fru Lugg med påtatt vennlighet, mens hun boret de kullsvarte øynene i meg. «Du setter meg i en ganske vanskelig posisjon, synes jeg.»

Nei, nei, nei, nei, nei. Nå var det gjort. Jeg kjente kvalmen komme snikende og  svetten som rant nedover mot nesetippen. NEI! Jeg har ikke snakket med en lege, din surmaga skjøge!!! (Tenkte jeg). Det er jo det som er hele poenget!!! Jeg TRENGER ikke lege når jeg har et lokalt apotek!

Etter et kvarters avhør med Fru Dritt, fikk jeg forhandlet meg til en mild paracetamol-salve. Sterkere midler fikk jeg rett og slett ikke. Jeg lovet henne at jeg skulle kontakte legen ved første anledning. 

Etter denne dagen har jeg forsøkt å unngå mitt nærmeste apotek for alt det er verdt. Jeg skriver forsøkt fordi jeg ved flere anledninger dessverre har gått på en smell og glemt at Fru Lugg/Dritt/Moral/Fornuft eksisterer. Ta onsdag forrige uke da jeg skulle kjøpe munnskyll før et tannlegebesøk, slik at jeg med god samvittighet kunne si at ja, det er klart jeg har kjøpt munnskyll slik du ga meg beskjed om sist, jeg har brukt det rett før jeg kom hit, ja, bare lukt. 

Som nevnt tidligere, skilter apoteket som regel med et bredt varesortiment. På reolen med munnskyll, fant jeg femten varianter å velge mellom – alt utenom det jeg hadde fått anbefalt av tannlegen min. 

«Det ser ut som du kan trenge litt hjelp?» 

Der var hun. Fru Satan. Perpleks, skrekkslagen, og ute av stand til å svare «nei, takk, jeg bare titter» (merkelig) stotret jeg frem: «Jeg skal ha munnskyll». 

«Få se på tenna dine», sa hun som på automatikk.
«Du burde kanskje dra til tannl-» fortsatte hun, og mer fikk hun ikke sagt før jeg kjente tårene presse på. To blodårer kjempet om kapp for å sprenge ut gjennom huden og sprute ned det forferdelige vesenet foran meg. Jeg gestikulerte på en klossete måte at jeg var i ferd med å få et anfall, og løp ut av butikken. Denne damen hadde fått makt over meg. 

Tomhendt vendte jeg hjem og skylte verdigheten min ned i do. 

Rett før 17.mai i år, prøvde jeg meg igjen. Denne gangen skulle jeg ha gnagsårplaster. «Sliter du med gnagsår?» spurte hun da. I HELVETE!!!! JEG SLIIIIITER IKKE MED GNAGSÅR!!! MEN JEG HAR DA FOR POKKER IKKE LYST PÅ GNAGSÅR!!!!!!!!! 

Jeg sliter nå med gnagsår. 

Jeg har sett meg ferdig med apotek. Hyppige legebesøk er det nye. Fru Mugg har tross alt lært meg én ting: jeg vet ikke best. Det gjør hun.