Om det å ha venner.

Har innsett mer og mer at vennskap ikke er noe konstant. Ikke er det ubetinget heller, til tider kan det være som en jobb.

En veldig nødvendig jobb du må gjøre for at alt det andre i livet skal være verdt å bruke tiden på.

En samtale på kjøkkenet med pappa endret synet på det å ha venner. Jeg mener å huske at jeg fortalte pappa om kjærlighetssorg, jeg tror jeg til og med gråt. Jeg fortalte han at jeg hadde ringt en venn for å dele hvor vondt jeg hadde det.

Pappa var stille og sa til slutt at jeg måtte huske på vennene mine, for når man blir eldre og opptatt av jobb, kone/mann og resten av livet er det fort gjort å glemme å pleie vennskapene sine.

Det hadde nemlig pappa glemt.

Når livet nesten uunngåelig tar noen vendinger og du kunne trengt en venn for å korrigere den indre stemmen din, er det ganske krise hvis du har glemt å gjøre vennejobben.

Noen venner er som kaktuser, venner du ikke trenger å pleie for å beholde.

Andre venner er sånne små bonsai-trær du kjøper på Plantasjen. De trenger masse stell og oppfølging, og vennskapet kan fort dabbe av eller til og med visne hvis du ikke legger inn timene.

Av og til er det kanskje ikke så farlig om vennene blir borte, det er rart å si, men av og til får du dårligere samvittighet over at du ikke bryr deg om at vennskapet ebber ut enn at du ikke har prøvd.

Og det kan være helt greit.

Andre ganger er følelsen av å miste en venn som en stein i magen. Du forstår ikke hvorfor dere ikke treffes like ofte. Hvorfor du ikke blir spurt om å være med på ting og hvorfor du som regel må be deg selv.

«Vi er en gjeng i parken, du kan sikkert komme du og».

Du klarer ikke slippe unna følelsen av å gå glipp av ting, at vennene har det gøyere når du ikke er med.

Kanskje sitter du og blir irritert over at du alltid er den som inviterer til noe. Det blir aldri noe av hvis ikke du initierer liksom.

Så du slutter å være den som spør, lar det være deres jobb å følge opp.

Men hva om de tenker akkurat det samme? At de bare sitter og venter på din invitasjon.

«Greit, men da skal ikke jeg være den som maser».

Plutselig har det gått uker og måneder og dere har ikke sett hverandre på lenge.

«Jeg savner å henge med deg ass».

Kanskje du skal sende den meldingen?