Et ydmykt forslag

En forkortet versjon.

Det er et vemmelig syn for de av oss som går gjennom denne flotte by.  Parkene, gatene og strendene er overfylt med rotbløytende ungdom og unge voksne, i kohorter på tre, fire eller ti sangvinske jevnaldrende. Alle jattende, leende og med bærbare griller og høyttalere med på lasset. Istedenfor å holde seg inne i sine delte overprisede 20kvm, har de sett seg nødt til å  bruke all sin fritid i byens grønne lunger og offentlige områder, med øl i hånd, til byrådet og redaksjonenes store frustrasjon.

Jeg tror det er enighet blant alle parter, at dette vidunderlige antall unge i parkene, bystrendene og de forlatte uteserveringene er en beklagelig vorte i fjeset til kongeriket. Hvem enn som kan finne en rettferdig, billig og enkel metode å gjøre disse unge til nyttige medlemmer av velferdsstaten, ville fortjent å få reist en statue av seg selv som bevarer av nasjonen. 

Men mine intensjoner er langt fra å være begrenset til kun å ta hånd om disse daddelverdige unge som nyttiggjør seg det offentlige rom: det er en mye større utstrekning til dette prosjekt, og det skal ta inn hele rekken av russ også; som krever vår spott i enhver selvrespekterende avis’ spalteplass. 

For min del har jeg tynget tankene mine i mange uker over dette viktige temaet, og har modent vektet de forskjellige løsningene for vår fremtid. Empirien viser at smitte utendørs er svært marginal, men marginal og svært usannsynlig betyr ikke umulig. Disse unge ser ut til å slite stort med det enkle forbehold om å forskanse seg innenfor fire vegger i over en runde rundt solen, der hvor de gjør mest nytte for seg. Nå blir de isteden en utgift for vår mentale helse, der de pryder sin hensynsløshet i all offentlighet. Det er akkurat dette jeg ønsker å beskytte den lovlydige borger mot, og, istedenfor å være en last for kongeriket, skal parkpilserne, i kontrast, bidra til å fø og delvis til bekledningen av mange tusen. 

Antallet sjeler som befinner seg i Tigerstaden blir vanligvis beregnet til om lag 600.000. Av disse beregner jeg 250.000 innad den sentrale byen: fra det nummeret subtraherer jeg 60.000 som befinner seg i området Frogner, der er folket ressurssterke – i dem finner vi næringslivsinteresse, og er derfor unntatt enhver form for formynderi og bespottelse.

Jeg subtraherer 40.000 for eldre noble herrer og kvinner som til deres egen fortvilelse og sorg deler boområde med barbarer. Det vil dermed gjenvære 150.000 sentrale unge. Da er spørsmålet: hvordan skal vi hamle opp med dette tallet?  Som jeg allerede har påpekt under nåværende omstendigheter: alle generelle smittevernstiltak er aldeles umulig å gjennomføre. Vi kan verken sende dem til Lofoten for å kutte tunger av skreien eller plassere  dem i jordbæråkrene; de kan ikke bygge hus, eller kultivere jord annet en balkonghager. De er grunnleggende forbryterske hedninger som vi all forstand kun må betrakte som prøveløslatte. 

Jeg skal derfor nå ydmykt foreslå mine egne tanker, som jeg håper ikke vil bli utsatt for den minste protest. 

Jeg har blitt forsikret av en bergenser jeg ble kjent med på Eidsvolls Plass, at en frisk, velfødd Oslo-hipster eller andre gudløse, er en utsøkt velsmakende rett, stuet, stekt, bakt eller kokt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at de vil passe like utmerket i en frikasse som i en gryterett. 

Jeg tilbyr derfor følgende forslag ydmykt til offentlig vurdering: av de 150.000 unge, kan 20.000 bli reservert til oppdrett, hvorav kun en fjerdedel  av mannlig kjønn; og min grunn er, at disse unge sjeldent, bunnet i deres hedenske karakter, egner seg til ekteskap; det er en ordning våre barbarer har lite omtanke for, derfor burde en mann holde til fire kvinner. De 130.000 som er igjen kan, etter de har startet å nyttiggjøre seg av offentlige frirom, bli tilbudt som salgsvare til personer av kvalitet og formue, gjennom hele kongeriket. Instagram-kampanjer skal lanseres for å rådgi de unge en velernært diett, så de blir fyldige og fete for et godt selskap. En ung Osloborger vil utgjøre seks til ti retter egnet for en middag med venner. Og når familien spiser sammen, kan både frem og bakdel nyttiggjøre seg i en god rett, og krydret med litt salt og pepper, vil de være veldig gode kokt på den fjerde dagen, spesielt om vinteren. 

Når en Osloborger starter å pilse i parken veier vedkommende i gjennomsnitt 75kg (forbehold for alle kjønn). Hvis tilstrekkelig ernært kan vekten øke med 5-10 kg igjennom en ny nedstengingsperiode (hvor selvfølgelig treningssentrene skal forbli utilgjengelig). 

Jeg innrømmer at maten kommer til å være noenlunde dyr, og derfor et godt alternativ for eiendomsbaroner, som allerede har fortært mesteparten av denne demografien fra før.

Osloborgerkjøtt vil være i sesong hele året, men i større kvanta i august måned, vi er fortalt fra seriøse samfunnsaktører at det rundt denne tiden kommer unge tilflyttere fra distriktene og inntar byen vår; det for å bli integrert i slike graverende ritualer som parkpilsing. Derfor vil denne løsningen ha en innbakt ekstra fordel, ved å redusere antallet Tinder-bioer hvor det står «Nordlending forvillet seg i hovedstaden. Kan du være guiden min?». 

Hvis vi skal være mer sparsommelige (og jeg må vedgå at tidene krever det) kan vi flå likene; skinnet vil behandles og gjøres til beundringsverdige hansker for damer og flotte sommersko for noble herrer. 

Så vidt meg bekjent er en stor andel av parkpilsere permitterte kultur – og servicearbeidere. Mitt forslag vil drastisk redusere kostnadene disse folkets fiender påfører statskassen, og  vil dessuten sette endelig strek over deres endeløse patting på NAVs barmfagre bryst. 

Det finnes atskillige fordeler ved dette ydmyke forslag. De unge kropper innehaver et hav av muligheter for de kulinariske kunstnere, og vil følgelig sette Norge på kartet for matverden. Se for deg en bundet og bøyd parkpilser med karamellisert hud, ramsløkpesto dryppende fra åpen munn og en ovnsbakt aubergine stikkende ut av enden, servert ved bordet til vår ærede Erna. Sannelig en stolt tradisjon, som vår nye potet, eller tørrfisken. Som eksportvare vil produktet gå ypperlig og eksplodere på de eksotiske markeder i øst og vest. Norge blir til en foregangsnasjon for nyskapning og verdiskapning. En siste av innlysende behageligheter: det vil bli endelig slutt på omsetningen av slik merkelig eksperimentell fruktøl.

Jeg kan ikke tenke meg noen innvendinger som muligens vil bli reist mot dette forslaget, med mindre det skulle tilskyndes, at antall mennesker vil bli redusert betraktelig i riket. Dette forstår jeg fullt og helt. Men jeg må medgi: en hovedtanke i å tilby denne planen til fedrelandet, var å sette til liv det vakreste av munnhell: kvalitet over kvantitet. 

Jeg bekjenner med hjertets oppriktighet, at jeg ikke har den minste personlige interesse i å forsøke å fremme dette nødvendige arbeidet, uten å ha noe annet motiv enn mitt lands beste ved å fremme vår handel, sørge for de unge, avlaste de unyttige, og skjenkeglede til de rike. Jeg har ingen parkpilsere i familien, og heller ingen økonomiske interesser;  jeg sitter bare inne slik som dere godtfolk, i min binge, godt gjetet på plass i sofaen med øynene klistret opphisset på dagens pressekonferanse.