En høne på Bislett

Du er ikke ærlig med deg selv hvis du mener du ikke har visst tittelen på din første selvskrevne roman siden du var 17. Eller i det minste essensen av hva den skal handle om. For meg har det alltid vært soleklart: En høne på Bislett skal bli livsverket jeg ser tilbake på med tårefylte øyne. 

Den skal være inngangen til alle fremtidige Tindersamtaler, den skal være min “ja, greit, det ER jeg som skrev En høne på Bislett”, som jeg sier med falsk ydmykhet når folk kommer bort til meg med stjerner i øynene på byen, og ikke minst skal den være min kulturarv til alle hypotetiske etterkommere. 


Det var bare det å skrive den. Første del av historien er egentlig ganske enkel. Hele bokideen bunner i en kombinasjon av to konkrete hendelser. Som 17-åring bestemte jeg meg for at jeg trengte mer edge. En dårlig laget tatovering av en sol med ansikt og knallrødt hår var ikke nok, jeg trengte noe mer. En gimmick. Jeg trengte en høne med pels fra Finn.no. 


Det høres unektelig veldig erotisk ut, men det finnes altså hønsetyper med pels som katter og hunder, kalt silkehøner. Pelsen gjør dem mye søtere og lettere å elske, men fremfor alt gjør det dem til det ultimate humorkjæledyret. Da jeg fant en slik silkehøne til 200 kroner var det hele i boks, tenkte jeg. 


Men drømmen om å kunne gå tur med en høne med pels i bånd gjennom Haldens gater, som en ung byoriginal, gikk i tusen knas. Det er tydeligvis slik at de som selger dyr på Finn kan kreve ting av deg – som at du har en hage og plass til bur ute?? Utrolig, men sant. Jeg ble nektet å kjøpe silkehønen, og da jeg året etter flyttet til Oslo vokste ikke akkurat mulighetene for egen hage. 


Jeg slo dermed fra meg drømmen som hønemor frem til jeg i 2016 leste Doppler av Erlend Loe for første gang. Mens jeg humret meg gjennom side etter side om Doppler og elgen Bongos voksende vennskap, slo tanken meg: Hva om jeg hadde fått kjøpt den høna og tatt den med meg inn i kollektivtilværelsen i Oslo? Den boka skriver jo seg selv. 


Med iver og inspirasjon hamret jeg ut korte hverdagshistorier, hvor jeg bakte inn små sekvenser med silkehønen Pearl på slep. Så sa det stopp. Boka er i dag på slunkne 20 sider, og det første kapittelet har fortsatt som eneste intensjon å etablere Pearl og samtidig drite ut eksen min. 
La oss håpe at det å skrive en tekst om å skrive en bok er det som skal til for at Høne på Bislett snart kan torpederes ut på litteraturhimmelen til alles store glede. Minus eksen.