Philosophers say the darndest things!

Ofte, når jeg sier at jeg er filosof (en høyst ubeskyttet tittel) stiller folk meg det de tror er et viktig og/eller relevant spørsmål: Hva er din favorittfilosof a Dag? 

Tidligere tenkte jeg at det bare var tull: “Ha!” sa jeg til meg selv, i det spørsmålet føk fra den ureflekterte spørsmålsstillerens lepper “det som er min favorittfilosof har lite eller intet med den filosofien som faktisk er god å gjøre.” “Filosofi”, sa jeg til meg selv, handler om argumenter, kun argumenter og hvor de leder. Personen som stiller dem, og hans eller hennes karakter, har lite å si for innholdet i påstanden som presenteres.” Som den franske opplysningsfilosofen Voltaire formulerte det “Jeg kan være uenig i det du sier, men vil til døden forsvare din rett til å si det.” En av disse mange, nå klassiske formuleringene, som understreker viktigheten av sak foran person. Jeg sa seff alltid likevel at favorittene var «Aristoteles» og «Montaigne!» Men siden har jeg endret mening. 

Sakte men sikkert har jeg innsett at dette synet om sak foran person i seg selv var en filosofisk antagelse! Underbevisst, som en del av bakgrunnen, kunne jeg ikke betvile dens sannhetsverdi. Men nå forstår jeg at det alltid var noe som skurret. At personlighet alltid vil trumfe det rene innhold. Innhold, altså sakens tilstand, det vi faktisk er interessert i (dyrs rettigheter, persepsjonsfilosofi og bevissthetens vesen) har alltid og nødvendigvis en form for verdi med tanke på at det er det vi forenes om å diskutere. Viktig dog den er, så vil saken aldri være fullt så interessant som personen som formulerer påstandene i den. 

Personen i hans eller hennes voldsomme glød, i det vedkommende presenterer påstandene, er nesten alltid det som brenner seg fast i bevisstheten, når du tenker på en sak. En persons stil og måte å være på (skrive, snakke, gestikulere, tulle) er det som huskes. Disse kan selvfølgelig ikke løsrives fra det som sies, men det som sies har alltid en tone, en form, en farge, en valør. Dette skinner gjennom selv når tekst leses på en gammel papirside, eller på en steril skjerm. Bare, kjære leser, ta en titt på disse sitatene fra noen av mine favorittfilosofer. 

“Helvete er andre mennesker”

  • Jean-Paul Sartre

Den franske skjeløyde og dystre, kåte og forførende, poetiske og tunge eksistensialisten og tenkeren Jean-Paul Sartre, sier kanskje mer om seg selv, enn faktiske andre her, i dette berømte sitatet. 

“Helvete er ikke andre mennesker. Helvete er deg selv.” 

  • Ludwig Wittgenstein

Som et slags svar på franskmannen Sartre, presenterer den pragmatiske østerrikske og anglofone analytiske filosofen Wittgenstein dette sitatet, som kanskje peker til en psykoanalytisk innsikt til hans landsmann Freud: “Check yo’ self befo’ you wreck yo’ self!” Eller før du “wrecker” filosofi, kan vi si.

“Den som tenker store tanker, gjør ofte store feil.” 

  • Martin Heidegger

Med tanke på at Heidegger har vært uhyre kontroversiell for hans involvering i nazismen som en av Tysklands største filosofer i moderne tid, så kan man lure på om han snakker om seg selv her. 

Poenget mitt her er enkelt: Jo mer du leser om filosofene og deres personlige historier, samt den kulturelle historien de nødvendigvis var en del av forstår du at de, i likhet med deg, var enkeltindivider med sine egne interesser, feil, gleder, sorger og aspirasjoner. Dette farger deres påstander, og hjelper deg å forstå de sakene de var interessert i! Som et siste, overordnet sitat, kan vi ta selveste Platon; foregangsmannen av hele den vestlige verdens filosofi. 

“Du kan lære mer om en person gjennom en time med lek, enn gjennom et år med konversasjon.” 

  • Platon

«Men, hva er vel dialogen, om ikke en form for voksen lek?»

  • Dag August Schmedling Dramer