TIL PAPPA

Jeg ser skrik, hører sult.
Sult på verden, sult på frihet, sult på alt.
Jeg ser sort masse, seig, mørk, glinsende materie i nervesystem.
Blodbaner, hjertet, hodet.
Desperasjon ikledd et metallisk, kaldt ensemble. 
Min tid i full coverage MAC foundation, pudret, forseglet. 

Jeg ser akademia, hører vekst
og redsel.
Redsel for å ikke høre på pappa som mener livet er vanskelig, tungt.
Oppbundet i kortisol, ihvertfall for oss i den første verden.
Redsel for å ikke være en del av min verden, 
av kulturen og av kortisolet som smører, oljer, alle de små tannhjulene.
Mørk glinsende materie.

VOKSEN: Push meg inn i redsel, 
og frykt for Pappa. 
Produser produktet! 

Push meg litt lenger mot kanten.
Litt lenger vekk fra friheten i min eksistens. 
Push meg litt lenger inn i adrenalinrushet
som sakte men sikkert blir kortisol, ikke lenger et rush, men en konstant, tung puls.
Den sitter hardt i kroppen.

KOMPULSIV ONANI.
Manisk.

Komplisert og innviklet.
For den første, den tredje, verden over himmelen og verden under jorden.
Jeg har søsken som får kataloger med plast i posten, plast, produkt som koster timer kortisol.
Og jeg har barn som jobber som barnesoldater, prostituerte.
På store, ravende plastikkfjell, de er og lever i produktet.
Men fortsett, smør tannhjulene; 
Produser produktet!

Jeg ser skrik, hører sult.
Angst, depresjon, produsenter, produkt.
Jeg ser 

men føler ingenting.