Et vårtegn

I morgen skal jeg sykle. Like etter at jeg har stått opp,  drukket kaffe og inntatt min frokost, skal jeg tusle ut i bakgården. Jeg skal ikle meg shorts og langermet genser, og kanskje en caps, for solen kan jo glimte til, og så skal jeg låse opp sykkelen min. Den er rød. Jeg skal trille de tynne hjulene ut på gata, hoppe på i fart, og sette  av gårde. Det er spådd fint vær. Jeg skal sykle en hel dag. Jeg ser fram til det, det merker jeg når jeg legger meg til å sove. Et lite smil kruser leppene mine, og det er slik jeg sovner.

En ny dag. Sykkelen er velsmurt; jeg er glad jeg tok meg tid, at jeg gadd å vaske og olje og mekke en kald søndag i februar. Alle mine tidligere bestrebelser oppveies idet jeg suser bortover strøken asfalt. Jeg kjenner vinden rufse meg i håret som en kjærlig mor. Det er befriende å sykle, jeg registrer knapt at jeg tråkker; veien glir under meg, det er som om jeg svever. Det gleder meg å se de godlynte blikkene jeg mottar av alle forbipasserende frakkemenn, trillemødre, barn og gamle grå. Jeg innser det nå, jeg vet å spore det i blikkene deres: jeg er et vårtegn (på lik linje med blomstene som spirer gjennom asfalten, utepils og de opptinte hundebæsjene tidligere stuet bort under snøen). Det er lyden av den knitrende grusen som  farer forbi dem. Lysere tider er i vente. Jeg er glad for å være et symbol på noe så fint for disse menneskene.

Balkonghilsen. Jeg elsker balkonghilsen!

Så en park: jeg ombestemmer meg i siste liten, skrenser inn blant trærne. Det er en pen manøver, bakdekket sklir over grusen, svingens kurve er geometrisk perfekt. Jeg tråkker meg innover en sti mellom grønne sletter, jeg ser mennesker, de smiler til hverandre i solen. Her er mer glede å spore enn det en hel vinter kan fremkalle. Hvordan vi er underlagt banale forhold som sollys, er iblant skremmende å tenke på. Likevel kan jeg ikke annet enn å fryde meg over denne dagen. 

Ingenting er som å sykle. Det er temmelig besynderlig å tenke på, at før hver sving og hvert kryss står jeg overfor et retningsvalg, en avgjørelse som vil sende livet mitt av gårde til uante steder og vilkårlige mennesker. Potensialet er der i hver eneste sving, tenker jeg. Det er litt skummelt, javisst, å tenke på alle de retningsforandringene jeg har tatt, og som livet mitt vil ta. Men jeg liker det litt også. Jeg har ikke noe behov for kontroll. Jeg bare sykler.

Jeg ruller inn bakgården igjen. Det har blitt mørkt. Sengen er mykere enn jeg husket. Det har vært en stor dag, jeg innser det nå. Måtte alle dager forløpe med samme letthet, samme følelse av håp. Jeg merker at det er like før jeg sovner.