Da mamma brakk armen

Jeg glemmer aldri da mamma brakk armen. Ulykken skjedde på selveste kvinnedagen. Etter en lang og deilig frokost med pannekaker og bacon gikk hun barbent ut med søpla. Trappen utenfor var isglatt. Hun falt rett som det var og landet hardt på den ene armen. Hun lå og vred seg i smerte med alle søppelposene over seg i flere minutter før vi oppdaget henne. Det ble til at min søster og jeg måtte skulke skolen for å få henne til legevakten. Det var et alvorlig brudd: Den ene senen i armen hadde revnet, hun måtte gjennom en krevende operasjon, og måtte ligge rett ut i flere uker.

Mamma var mest vant til psykisk smerte. Denne fysiske, intense smerten var helt ny for henne. Og det gjorde ikke bare skrekkelig vondt i armen. Hun måtte attpåtil slutte å røyke. Dels fordi restitusjonen skulle gå raskere, dels fordi hun hadde begynt å få en hoste som minnet om kols. Mamma proppet i seg sjokolade, ostepop og nøtter som kompensasjon. Hun skrek at hun ville ende opp både ulykkelig og feit. Mamma var plutselig blitt en handikappet som trengte hjelp til alt mulig: Kle på seg, spise, dusje, gå på do. Sistnevnte var selvfølgelig en smertelig utfordring vi helst skulle hatt oss frabedt. Amalie og jeg trakk alltid lodd om hvem som måtte tørke henne bak. Når en datter nærmest har sett rett inn i rasstappen på sin egen mor, kan man lure på om det i det hele tatt er mulig å sprenge flere grenser hva gjelder familierelasjoner.

Uansett, Amalie og jeg hjalp til så godt vi kunne. Den ene av oss syklet til byen for å handle inn smertestillende, den andre forsøkte å mate henne med havregrøt. Det gjorde ikke akkurat situasjonen bedre. Om det nå bare hadde vært en hengiven ektemann som matet henne med teskje!

Hun sov som regel mesteparten av døgnet, ellers forsøkte hun å lese litt bøker jeg prakket på henne. Jeg forklarte at det ville gi henne litt kulturell kapital. Men ingenting hjalp. Hun kastet bøkene i veggen og hulket som et lite spedbarn. Det var klin umulig å få henne på bedre tanker. Man kan godt beundre mennesker med forstanden i behold og misunne dem deres klare hoder, men hvorfor ikke bare si det som det var?

En kveld gikk hun og kappet mordersnegler ute i hagen med sin ene hånd. Hun hakket og hakket mens tårene rant. Hva mer er det å si? Det hadde klikket fullstendig for henne. Jeg har aldri sett et menneske takle fysisk smerte så dårlig.

Nå er det syv år siden ulykken tok sted. Minnene hjemsøker meg fremdeles.