Den konstruktive, optimistiske fantasi

Johan Galtung har passert 90 år, snakker 10 språk flytende, har skrevet et hundretalls bøker og enda flere artikler, er æresdoktor på en rekke universiteter, fredsmekler i de største konflikter i verden og er, som ryktene tilsier, “rustet til tennene av polemisk skyts”.

Han har aldri brydd seg om hans uttalelser har vært helt riktige eller gale så lenge det har vært det motsatte av hva alle andre sier. På den måten gir han plass til en mengde forskjellige virkelighetsoppfatninger og uttalelser, og begrunner det med at “intet synspunkt som mennesket har formulert opp gjennom tidene har vært helt sant, intet synspunkt har vært helt falskt”.

I et intervju med Samtiden fra 90-tallet sier Galtung noe essensielt om sin tilnærming til utfordrende samfunnsspørsmål. Redaksjonen har plukket ut noen uforglemmelige sekvenser fra intervjuet:

1. Når man i livet er så heldig å støte på en person som later til å ha sagt noen fundamentalt viktige ting, javel, så må man jo bare prøve å forstå hva han har sagt. For min del har det vært viktig å stille spørsmålet: Hvordan må man tenke for å nå frem til denne type tanker som denne personen har nådd frem til? Det dreier seg altså om å være sine grunner bevisst.

2. Jeg gav ofte kurs i konfliktløsning over hele verden, og da begynte jeg gjerne med å presentere deltakerne for det følgende konfliktproblem: fem barn og fire appelsiner. I USA kommer det så godt som aldri mer enn to forskjellige forslag til løsning på denne konflikten. Det ene er å lage Orange juice og det andre er «Fight it over».

I India og buddhistiske land foreslås det gjerne: sitt ned, se på appelsinene og nyt synet av dem. Altså: avstå fra å spise dem.

Alle jeg spør i Vesten skal på død og liv kutte og skjære og presse og skvise de stakkars appelsinene, man skal alltid gjøre noe, for enhver pris få fortært tingene. Det er som om alle andre organer for nytelse enn buken er gått tapt for det vestlige mennesket. På dette kan man lage en hel kosmologi.

3. Det er klart jeg foretrekker å leve i de sammenhenger hvor jeg blir tatt alvorlig.

4. Det er jo klart at når du gjenfinner noen av dine egne viktigste innsikter hos andre, så blir du interessert i om du ikke skal få høre enda mer, kanskje helt nye innsikter.

5
.  Man er bærer av en grunnstemning. Gandhi var bekreftelsen. (…) For meg var det inntrykket av Gandhis liv og verk som gjorde at jeg endelig kunne se verden på en måte som passet meg. (…) Det var hos Ghandi jeg først oppdaget eksistensen av den konstruktive, optimistiske fantasi, denne utrolige evnen til å finne en vei hvor alle andre gav opp.

6. Sorokin, denne aldeles geniale russisk-amerikanske sosiolog, ble på sett og vis mønster for min apetitt. Det typiske for Sorokin er at han tenker stort, det vil si i meget lange tidsperspektiver, og at han spenner over flere sivilisasjoner. Goethe sier at den som lever i et perspektiv på mindre enn to tusen år, lever fra hånd til munn.

7. Ser man samfunnsutviklingen i et evolusjonistisk perspektiv, så synes alt å utvikle seg i feil retning, det blir hele tiden verre og verre. Så optimismen må du forankre på andre måter.

8. For det første er Steiner-elevene artistiske, de opplever verden fra et kunstnerisk synspunkt. For det annet: de har en lærelyst som er aldeles utrolig. Jeg opplever dem kort sagt som rike mennesker, særdeles velutrustet for den verden vi lever i i dag. For det tredje: Fra Steiner har de evnen til å tenke alternativt og optimistisk, de er altså utstyrt med konstruktiv fantasi.