Terkels knipe

“Møllspiste jævla pitbullkuks forhud!” brøler onkel Stuart inn i røret. Dette sier han som respons på Terkels spørsmål om han – en mann kjent for å hjelpe barn i nød – kunne hjelpe ham med å få bukt med sine mobbere. Stein og Saki kalte ham nemlig “dyreplager” og “hermegås” på skolen. Onkel Stuart syntes at det faen meg ikke var mye originalt, og svarte med det han selv mente at de kunna kalt nevøen. Han sier til Terkel at han “aldri må være redd for å spørre om hjelp!”

Onkel Stuart er Terkels onkel i den danske animasjonsklassikeren (og kultkalkunen) “Terkel i knibe” fra 2004. Den har fått legendestatus for en hel generasjon med millennials, og var formativ for manges humoristiske utvikling, inkludert undertegnede. Vi møter episke karakterer som Jason, med sitt berømmelige jernrør, klasseforstanderen Gunnar (som viser seg å være en gal massemorderpsykopat) og musikklæreren Arne (som er så “cool”). Gjennom Terkels eventyr lærer vi sammen med karakterene alt om vennskap, samhold og viktigheten av tillit for gode mellommenneskelige relasjoner. Ingen knipe er for stor når man har gode venner rundt seg! Terkel i knipe er en langt dypere film enn det den på overflaten kan virke. 

Først til psykologien. Da jeg så Terkel igjen nylig, ble jeg klar over filmens grunnleggende budskap, side om side med den iboende psykologiske kompleksiteten til karakterene. Vår hovedperson Terkel, viser det seg, lider av angst. 

Det som kun virker å være en eksentrisk karakters morsomme personlighet, viser seg – med den voksne mannens bagasje – å være noe Terkel burde gå i terapi for. Terkel er nemlig hypernevrotisk; bekymret for stort sett alt. Skolen og hvordan det går med fagene, vennskapet til den ustabile og aggressive Jason, og, etter hvert som filmens hendelser skrider frem, de skumle og uforklarlige tingene som skjer med ham. Riktignok er det skummelt å bli truet av noen usympatiske karakterer (Stein og Saki) for ikke å snakke om en høyst vanskelig og voldelig onkel (onkel Stuart), men Terkels reaksjon er, samme hvordan du ser på det, høyst angstridd. 

Han har et drøyt mareritt der han hjemsøkes av både foreldrene, med sine respektive catchphrases, Jason, Stein og Saki, lillesøsteren, onkel Stuart, læreren Arne og ikke minst jenta som er forelsket i ham, Dorris. Alle opptrer som blodtørstige zombier i drømmeland, ute etter å ta ham. Folk som sliter med angst og stress har ofte mareritt som representerer deres daglige situasjon i mer fantastiske motiver gjennom underbevissthetens mange former, enn det virkelighetens gråblå seanser muliggjør. At selv hans foreldre og bestevenn er med som rovdyraktige fiender i marerittet, sier sitt om hvor stressa Terkel er i dagliglivet. 

I tillegg så får vi understreket Terkels angst filmatografisk, når musikken og kameravinklene legger føringer for publikum, og lar oss ta del i ungguttens hyperaktive forestillingsevne. Vanlige situasjoner fremstår som truende for personen med uforløst angstproblematikk. 

Rent psykoanalytisk viser det seg at det er ingen ringere enn moren til Terkel som har vært med på å forme hans sinn i mer angstvridd retning enn det ellers hadde tatt, da hun, kravstor og førende, sier at Terkel ikke må gå ut for å skate da han kan få “miltbrann” av det. Ja, det er i grunn svært lite han faktisk får lov til å gjøre. Moren bryr seg for øvrig nevneverdig lite om egen helse, da hun kjederøyker teddy daglig, med det som konsekvens at hun i en alder av 40 år har utviklet kols-hoste og konstant går rundt med en røyksky rundt hodet. En symbolikk som indikerer hennes egen ignoranse for andres behov, samt hennes hykleri i manglende interesse for egen helse. 

Faren til Terkel er en karikatur av en karakter, som overraskende plausibelt minner om mange (de fleste?) fedre, i det han kroppsliggjør symbolikken til forbudet: Alt han kan si (bokstavelig talt!) er “nei”. Han forstår ikke Terkel, ikke fordi han ikke kan, men fordi han ikke vil. En benektende personlighetstype med patologiske atferdstrekk som konsekvens. 

Gjennom flere episoder blir Terkels mot og problemløsningsevner testet, og til slutt klarer han å få mobberne over på sin side, uheldigvis gjennom å vende seg mot jenta som er forelsket i seg, feite-Dorris. Kanskje den eneste karakteren som faktisk bryr seg om ham i filmen. Som konsekvens, hopper hun ut av vinduet i fjerde etasje.

Vennskapet med barske “no-bullshit” Jason blir satt på prøve i det Terkel stifter bekjentskap med de tidligere plageåndene Stein og Saki. Uten å spoile filmen (hvem har ikke sett den!?) ender det godt etter et blodig oppgjør som er gresk tragedie (komedie?) verdig. 

Jasons unnvikende personlighetsforstyrrelse blir oppløst, i det han blir tvunget til å relatere seg til Terkel igjen på et dypere plan, samtidig som han tar et kjærlig oppgjør med jenta som i sin tur var forelsket i ham, Johanna. Johanna, på sin side, viste seg å ikke være så teit og frigid som Jason opprinnelig trodde, da hun sa til Jason “stikk av ditt svin, du er for schtøgg for meg, og morra di er med på det verste!” Dette satte i gang Jasons siste karakterutvikling, og utløser hans hodestupse forelskelse gjennom det som uten tvil er filmens feteste musikalske nummer.

Den mest forsømte karakteren i hele Terkel i knipe, både med tanke på karakterene i filmen, men også for seerne (deg og meg), er Terkels lillesøster, som kontsant forsøker å få Terkels oppmerksomhet, men som aldri får den. Akkurat som Terkel selv forsøker å bli sett og forstått, så forsøker hans lille og håpefulle søster, å få tilsvarende oppmerksomhet. Ja, alle karakterene i filmen sliter med sitt, men har samstundes enorme problemer med å få kommunisert sitt grunnleggende mellommenneskelige behov: Å bli sett for den de er. Jeg råder herved alle til å se Terkel i knipe igjen, og se forbi blod, gørr, gummiaktig animasjon, enorme mengder med saftig banning, lættis referanser til kulturelle stereotyper, og bevitne hovedbudskapet i filmen. Som den kjærlige drukkenbolten onkel Stuart presenterer: Du må aldri være redd for å spørre om hjelp!