Not today, Satan

Du vet de dagene hvor du våkner opp og bare er pen? Håret ditt legger seg naturlig akkurat sånn du liker det, klærne sitter akkurat som de skal, du har all tid i verden enda du ikke sto opp noe tidligere enn du pleier. Alt bare er på gli. På disse dagene er det alltid sol og du skal noe gøy. Ting er så kvalmende perfekt at du nesten venter på at en blåfugl skal begynne å flette håret ditt med nebbet eller at et rådyr skal dukke opp ut av intet og gi deg et lurt smil. 

Så har du de motsatte dagene. Dagene direkte fra helvete. Du står opp til samme tidspunkt, men det er som at alt du gjør går i slowmotion. Antrekket som alltid funker ser plutselig ut som at du har drapert deg selv i en søppelsekk, som er stram og løs om hverandre men på helt feil steder, og det kan virke som du har gått opp 5 kg over natta. Alt du holder sklir ondsinnet ut av hånden din og dundrer i gulvet, og uansett hva du dytter i munnen kan du banne på at det heller treffer den hvite t-skjorta di. På disse dagene er det ofte sjokkerende kraftige vindkast og rødt lys i alle kryss. 

Det er på disse dagene du møter de få menneskene du virkelig ikke vil se. Spesielt i segmentet “eks”. Det er i stunder som dette du innser at skjebnen faktisk finnes, og den er en hore. For det slår virkelig aldri feil. Gå ut døra på de spesielt gode dagene, og du kan være sikker på at den eneste du møter på er læreren din fra barneskolen. Men på de dårlige dagene, ja da er plutselig alle dine tidligere one night stands og ekser ute på felles gåtur i retning ditt nabolag. 

Dette skjedde med meg for noen uker siden. Det blåste så kraftig at jeg mistet all farge i fjeset av kulde. Huden var likblek, leppene blå, håret fett og forblåst. Øynene var røde av sand som stadig ble kastet mot meg og buksa som vanligvis ser så fin ut så ut som en pose. På vei til min lokale Rema kaster jeg et blikk til siden for å se etter trafikk, og låser øyne med min eks. Vi har ikke snakket på fem år. “I dag er ikke dagen” tenker jeg og går mot Rema i en imponerende kappgang. I det jeg småtripper inn i butikken retter jeg de røde øynene opp i speilet og kan se han komme etter. I retning min lokalbutikk. Dette har selvfølgelig aldri skjedd før og jeg er derfor uforberedt på hvordan det skal takles. Jeg kommer til et slags moralsk veiskille: Skal jeg stoppe, snu meg og ta den tørre praten om hva som har skjedd de siste fem årene, som en voksen dame, eller skal jeg gjemme meg bak en hylle som en 14-åring?

Jeg føler meg ikke klar for å kalle meg en “dame” helt enda, og med ungdomsskolens berusende skam fortsatt friskt i minne gjør jeg det eneste som faller meg naturlig – jeg småjogger rett på en vogn som flyr over gulvet, mumler unnskyld uten å se meg tilbake og hopper bak en hylle, hvor jeg febrilsk skriver til en venn og vi blir enige om at han skal ringe meg så jeg kan se opptatt ut. Så kommer jeg på at jeg har på munnbind og det er slitsomt å snakke i telefonen, så jeg dropper det og spionerer heller på eksen fra avstand til jeg ser han forlate butikken igjen.  
En større lettelse enn den jeg får i det han glir ut av min Rema skal du lete lenge etter. Og jeg står igjen, med verdigheten i behold.

Moralen med denne historien er at de ræva dagene alltid kommer, men det gjør de gode også – og du er aldri for gammel til å kaste deg bak en hylle med pasta mens du venter på at go’dagene er tilbake.