Tre grunner til å bli interessert i vinsmaking

“Den kaster sitt lyse, gylne skjær over hummerens purpur og østersens perlemor, over det sarte rosa hos rekene og det røde hos fisken”. (Fransk vinsmaker om hvitvinsdruen Muscadet).

Som de fleste andre dette året, har jeg fått en ny hobby som en følge av mye tid til overs: Vinsmaking. Langt dyrere enn å strikke finlandshetter eller bake surdeigsbrød, naturligvis. Og dessuten en aktivitet som for mange assosieres med penger på bok – og en hel del tåkeprat.

Jeg er hverken spesielt rik eller spesielt glad i tåkeprat, så jeg bestemte meg for å finne ut av om vinsmaking kan ha noe for seg. Jeg tenkte som så: Når vi først skal drikke så mye vin, hvorfor ikke lære noe om den? Min daværende kjæreste tok gladelig imot utfordringen (han var tross alt lei av mitt overstadige forbruk), og vi satte i gang et forskningsprosjekt som skulle vise seg å bli mye morsommere enn først antatt. Heng med!

Min såkalte gnist for vinsmaking ble tent en sommerdag for tre år siden. En lokal arendalitt arrangerte vinsmaking med en sommelier fra Italia – og fyren hadde med uendelige mengder eksklusiv vin til Norge. Min venninne og jeg var nokså fattige begge to, så arrangøren sa til oss: Tar dere oppvasken etterpå, får dere kurset gratis. 

Min venninne og jeg profiterte utvilsomt på arbeidet. Vi stod i et fornemt palass omgitt av dyr kunst på veggene og drakk vin som konger. Her var de lekreste hvitviner, eksklusive vintage-flasker, store Baroloer og Barbarescoer – rubinfargede, kraftige, proppfulle av rød frukt og krydder. Fy faen i helvete, tenkte jeg. Snakk om å kjenne sin besøkelsestid på The Champagne Castle.

Italieneren skjenket glassene våre i raskt tempo og ba oss dele våre innerste tanker om vinen. Hva kunne vi lukte? Hva kunne vi smake? I begynnelsen var de fleste av oss nølende og famlende, men etterhvert gjorde rusen sin entré – og vi begynte å snakke høylytt. Vi prøvde oss frem, vi feilet, vi prøvde igjen. Vi hørte italieneren fortelle begeistret om sitt hjemsted, om håndverket, om druene  – og om sin livslange kjærlighet til vin.

Etter å ha drukket oss sanseløse på vin en hel ettermiddag stod min venninne og jeg ved siden av den italienske sommelieren i en bløt, rosa solnedgang og stirret utover havet. Han smilte lurt. Var vi overbevist om at vinsmaking hadde noe for seg? Vi var overbevist. Herregud, som vi elsket å smake på vin.

Under lockdown bestemmer jeg meg for å starte på mitt eget studie. Jeg bestiller ulike flasker fra polet og leser meg opp på vin. Jeg tørker støvet av en gammel bok om vin fra Gastronomisk Institutt (anbefales!), bestiller Husets Vin av Gunnar Skoglund (kongen av vin i Norge) og diverse populærlitteratur fra biblioteket.

Det viktigste jeg lærer om vin er at den er tilnærmet lik matlaging: vi tilsetter gjerne litt sukker i tomatsausen om tomatsausen er for syrlig. Noen skjeer sukker i te som har trukket for lenge resulterer i at beskheten ikke oppleveves for påtrengende. Slik er det også med vin. Om druen er for hard, om de såkalte tanninene (altså bitterstoffene) er for brautende eller påtrengende, tilsettes sødme. Ikke i form av hvitt sukker – men ved hjelp av en søtere drue.

Et eksempel: En Bordeaux er normalt laget på den franske druen Cabernet Sauvignon, en berømt aristokrat som dufter av gamle kjellere og jordbunn. Den er blant de mest populære druene i verden, og har såkalt stil. Tanninene derimot, kan fort bli for mye av det gode. I sitt laboratorium blander derfor vinbonden Cabernet med Merlot – en søtere, bløtere og mer fløyelsmyk drue.

Det dreier seg altså om smakslikevekt – akkurat som i matlaging. Målet er å skape et harmonisk sluttprodukt. Syre og bitterstoffer må til for å skape spennende smaksbilder, men de må pakkes inn slik at vi kan tolerere dem. Cabernet-druen tiltaler oss fordi den er interessant og gir oss en intellektuell utfordring, men vi trenger de bløte aromaene for å like den. Sammen utgjør Cabernet og Merlot den perfekte match. Enklere og mer forståelig blir det ikke.

Den andre grunnen til at vinsmaking har fascinert meg dette året, er dens krav til oppmerksomhet. Jeg har blitt mer oppmerksom på smaker og lukter etter at jeg begynte å smake på vin. Under lockdown dro jeg og min kjæreste ut i skogen med et par flasker vin i sekken. Vi luktet på steiner, på gress, på mose – ja, vi lo av hvor besatte vi var av å sniffe på omgivelsene rundt oss. Om vi skulle klare å sette ord på smakene i vinen, måtte vi jo lære luktene å kjenne!  Å drikke vin en mandagskveld fikk nærmest preg av andakt-stemning. Små detaljer gjorde kvelden. Vi kunne prate endeløst om luktene og smakene og stemningene som vinen brakte frem.

Den tredje og siste grunnen til å fatte interesse for vinsmaking er fordi vinsmaking utfordrer vårt vokabular. Det var først da jeg begynte å lese bøker om vin at det gikk opp for meg hvor billedskapende språket er. Hvordan beskrive en god vin fra start til slutt? Jeg begynte å forstå at det krever en hel del finesse. Jeg vil gå så langt som å hevde at vinsmakere er vår tids poeter.

Bare ta følgende utdrag som eksempel: “Copitaglasset, som ikke er stort større enn en utsprunget tulipan, fylles og tømmes, og du har aldri smakt en lysere, kjøligere og mer bedøvende delikat vin”.

Vakkert, ikke sant? Derfor: Enten du er en gryende poet eller generelt opptatt av å heve livskvaliteten noen hakk, invester i en god vin eller to – og drikk litt av gangen. Slik kan du ta del i en tilsynelatende eksklusiv trend uten at det går på bekostning av lommeboka. Forøvrig en lifehack som franskmennene har praktisert i hundrevis av år.

Jeg vil avslutte artikkelen med følgende grunnsetning: In vino veritas – det er sannhet i vin. Aldri glem å skjenke din elsker eller fiende et glass eller to. Ikke bare fordi det er morsomt å smake på vin, men fordi den har forvandlende effekt. Det sies at alkohol bringer frem poesien i et menneske. En kjedelig kveld under lockdown blir fort en magisk affære.