Om å bli berørt

Jeg skulle bare ta opp iPhonen for å sende en melding til noen venner da jeg plutselig merket at det var vanskelig å bevege den venstre hånden for å taste. Ikke bare var det vanskelig å bevege hånden, men følelsen i den hadde gått markant ned. Det var som om den ikke ville bevege seg ordentlig; som om alt skjedde i sakte film. Jeg måtte legge gammel hypokondri om permanent nerveskade (grunnet skjult genfeil) i sekken, da det slo meg at det jo var nesten 10 minusgrader ute. Det var jo tross alt februar, og hånden jeg skulle utføre den innfløkte iPhone-operasjonen med, var hanskeløs. Denne vinterens nokså dagligdagse hendelse minnet meg på en annen, ikke fullt så dagligdags en. 

En dag for to år siden våknet jeg nemlig med en lam høyrehånd. Den kunne knapt bevege seg, min kjære høyrehånd, og følelsen på håndbaken var så og si forduftet. En nesten verre ting enn å nesten ikke kunne bruke hånden, var lammelsen i huden; mangelen på følelse av varme og kontakt. Skammen var nesten like stor som lettelsen da min fastlege forsikret meg om at midlertidig lammelse kan skje når visse sener og nerver i halsen blir presset sammen eller strukket, som følge av veldig dyp søvn i skjev stilling. I mitt tilfelle, en søvn preget av enorme mengder hvitvin kvelden før lammelsen ga seg til kjenne. To uker etter, var min ellers sterke vektløfters (kettlebells er mitt foretrukne våpen mot latskap og svakhet) hånd tilbake i sving igjen med 100% funksjonalitet. 

Dette brakte med seg en intens tankerekke om viktigheten i alle våre liv av en funksjonell kropp, en kropp vi ikke må ta for gitt. Hvordan kroppen ser ut, hvordan vi pynter på den med klær og sminke og frisyrer er én ting, det som kalles kroppsbildet. Noe annet, og mer fundamentalt, er hvordan kroppen beveger seg og er i verden, som går forut for ethvert bilde vi måtte forme av den. Dette kaller psykologer kroppsskjemaet. 

Den franske filosofen Merleau-Ponty er av mine personlige favoritter. Han blir av noen omtalt som kroppens skytshelgen, ettersom den i hans filosofi har ytterste forrang. Men det er ikke kroppen sett utenfra, men kroppen slik den er opplevd innenfra, som er viktig for ham. Fenomenologen viser i sine verker hvordan kroppen er vår første og viktigste tilgang til verden, hvordan enhver forståelse av ting, ord, dyr og andre mennesker, er avhengig av en levende kropp, aktiv og med evnen til å bevege seg og til å forstå ting. Før vi har begreper av ting, har vi grep om dem. Denne forståelsen kommer ikke bare før, men er en forutsetning for, den mer abstrakte kunnskap vi måtte tilegne oss senere i våre liv. Merleau-Ponty har mange fine eksempler for å illustrere.

Når du tar på din venstre hånd med din høyre, skjer det noe overraskende paradoksalt, noe du glemmer hver gang folder dine hender: Du kan velge mellom to radikalt forskjellige, men samtidig avhengige perspektiver. Å være den som berører, eller den som blir berørt. Du kan velge å kjenne deg selv som en som kjenner (subjektet, den aktive part etc.) med din høyre hånd, eller velge å være det som blir kjent, altså berøringen til din venstre med håndbaken til din høyre. Dette fenomenet gjennomsyrer alt vi som mennesker gjør, hevder Merleau-Ponty.

Når du ser på noe, for eksempel et blomsterbed, kan du utforske blomsterbedets skjønnhet, bevitne alle de vakre og varierte blomsterformasjonene i det og la deg selv bli drevet videre til å lukte på og muligens plukke blomstene (være den aktive part, høyrehånden som berører). Eller du kan bli klar over deg selv som det som ser på blomsterbeddet. Da skjønner du at du er et objekt i verden blant andre objekter, og at du kan bli sett på av andre subjekter (bli berørt som venstrehånd av aktive høyrehender). Du kan selv bli luktet på, utforsket og plukket! Hele tiden vitner vår kroppslige bevissthet om dette fenomenet; når vi på fest, fullstendig oppslukt av en samtale, slutter å være den som lukter på blomstene, og skjønner at vi blir flørtet med, berørt, av den andre part. Forkleinelse kan fort oppstå. Men frykt ei! Slik går runddansen rundt og rundt. Deg selv-den andre-deg selv. For Merleau-Ponty, er det essensielt for vår selvbevissthet at vi både kan berøre, og bli berørt. Alt avhenger av noe så enkelt og direkte som fysisk berøring.

Nyere nevrologisk forskning på pattedyr viser at nesten alle arter har minst to systemer for berøring. Det ene dreier seg om utforskning og håndtering, det andre om kjærlig berøring, avhengig av å bevege hår, pels og ull (vi har som mennesker minihår som er direkte knyttet til spesialiserte nerveceller som tar seg av denne formen). Derfor fungerer klapping og kosing på tvers av arter, som hunder, katter, mennesker og dverghamstere. I et beryktet eksperiment, like etisk tvilsomt som det var eksistensielt interessant, viste den amerikanske psykologen Harry Harlow hvordan små apekattbarn heller valgte den trygge “pelsmoren” enn metallmoren med tåteflaske, fordi tryggheten ved berøring instinktivt fremsto mer appellerende, endog nødvendig for det lille barnet. Dette viser hvordan berøring for oss pattedyr ikke bare er noe vi søker, men noe vi er aktivt avhengige av, som vist ved at nyfødte menneskebarn, født for tidlig, blir lagt på moren eller farens levende, nakne bryst. Barnets immun- og nervesystem reagerer nesten umiddelbart.

Er det derfor rart at en av våre kjæreste metaforer, i motsetning til de fleste andre metaforer, ikke er visuell (“jeg kan se det for meg”, “du må se det store bildet”, “hun strålte som en sol, “du er god i formen”) men taktilsk? “Jeg ble dypt rørt av det du sa.”

Vi er alle blomster i noens bed.