Når en låt setter seg fast

Scene:

(Interiør: Eivinds hjemmekontor)

Eivind kommer inn, tar en slurk av kaffekoppen han holder i hånda.

Eivind: Ah, herlige kaffe, hvor din varme fyller sjelen, akk hvor koffeinen stimulerer blodet.

Eivinds hjerne: (hviskende) Haba haba sut sut

Eivind: Ehm, ja… Kaffe er…

Eivinds hjerne: (økende volum) Heba heba sat sat

Eivind: Nei, plis.

Eivinds hjerne: (høyt og insisterende) A NAM NAM.

Hjernen er fantastisk. Den lagrer informasjon og hendelser, filtrerer og kategoriserer livet ditt. Den lar deg trekke linjer mellom nye opplevelser og gamle. Den kan rekonstruere minner slik at du kan oppleve dem på nytt. Dessverre spiller den ikke alltid på lag med deg.

Å få en låt på hjernen kan være en fin opplevelse. Kanskje låten er knyttet til et spesielt minne, en periode i livet som vekkes til live når melodien strømmer gjennom bevisstheten. Kanskje sinnet ditt drar frem en sang du helt hadde glemt, som nå igjen blir en del av identiteten din. Eller kanskje du bare har fått en jævlig irriterende, men dessverre fengende, snutt fanget i underbevisstheten.

Jeg hører mye på musikk. Hjernen min har all mulighet til å henge seg opp i noe kult. Allikevel velger den ofte å fokusere på noe jeg har hørt i en reklame eller blitt påtvunget via hitlistene. Aurale virus som nærmest er genetisk konstruert for å klamre seg fast i sinnet. Istedenfor å høre musikk jeg liker, noe som betyr noe for meg, hører jeg svada. Hjernen min er en forræder.

I verste tilfelle spiller tankene en sang jeg ikke klarer å huske hvor er fra. Jeg har ikke noe annet valg enn å dykke ned i mysteriet. Jeg nynner, synger, prøver å huske ord eller klanger som kan hjelpe meg og identifisere opphavet til de infernalske tonene. Det går dager, uker, før jeg plutselig husker. «Aha, selvfølgelig!» tenker jeg, fornøyd med å legge opplevelsen bak meg. Men hjernen min er allerede klar for å servere neste oppgave, lik en sadistisk sfinks.

(Jeg googler. Forskere mener at vi får låter på hjernen fordi de gjør noe bra for oss. Hjernen liker å kjenne igjen harmonier og mønstre, og gjenta dem i all evighet. Det finnes ikke håp.)

På mange måter er det selvfølgelig helt fantastisk hvordan hjernen kan lagre musikk på denne måten. Samtidig tviler jeg på at noen ville betalt for en strømmetjeneste hvor underbevisstheten din bestemmer hva som spilles av. Om ikke annet kan jeg i det minste trøste meg med at det nå er en viss sjanse for at noen andre der ute også blir hjemsøkt av «Haba haba sut sut». Et virus uten vaksine.