Det jeg elsker (og hater) med teater

Jeg gleder meg til å gå på teater igjen. 

Jeg gleder meg til å kjøpe billetter som ikke blir refundert fordi restriksjonene i Oslo er blitt forlenget i enda to uker til.

Jeg gleder meg til å glede meg til forestillingen jeg skal se neste lørdag. 

Jeg gleder meg til toalettkø og garderobeplikt. Jeg gleder meg til å ankomme teatret tre minutter før forestillingsstart, brøyte meg forbi publikummere som har sittet klare i setene sine i over et kvarter, og si “beklager, unnskyld, takk, beklager, takk, beklager, beklager”.

Jeg gruer meg litt til å ta stilling til hvorvidt nevnte publikummere skal få rumpe eller tiss i fleisen idet jeg brøyter meg forbi. Men ellers bare gleder jeg meg.

Jeg gleder meg til å sette mobilen på flymodus.

Jeg gleder meg til å sitte i salen mens lyset dempes og den forventningsfulle, summende praten fra hundrevis av andre publikummere sakte men sikkert stilner.

Jeg gleder meg til 20 minutters pause. Til å kjøpe meg en øl i baren og en Melkerull til 60 kroner. Til å si ting som: “Nei men, er du her? Det var lenge siden.” 

Jeg gleder meg til å glemme å sette mobilen på flymodus. Jeg gleder meg til at den ringer midt under forestilling. Jeg gleder meg til irriterte blikk og oppgitt hysjing fra andre publikummere i salen.

Jeg gleder meg til å tenke: “Dette er voksne mennesker. Som har sminket seg og kledd seg ut. Som står på en scene og later som. Som andre voksne mennesker har betalt penger for å se på at later som.”

Jeg gleder meg til å spille teater igjen. Til å sminke meg og kle meg ut og stå på en scene og late som.

Jeg gleder meg til å reise meg under applausen. Ikke fordi alle andre gjør det, men fordi jeg virkelig føler for det. Fordi denne forestillingen, denne teksten og disse skuespillerne er verdt å reise seg for.

Jeg gleder meg til å sitte på første rad og angre på at jeg valgte plass på første rad, siden jeg ikke kan lene hodet tilbake mot seteryggen og ta meg en dupp uten at skuespillerne legger merke til det.

Jeg gleder meg til å se forestillinger som er blitt skrytt opp i skyene av landets største aviser og blitt kalt ting som “storslagent teater i særklasse”, for så å bli skuffet når jeg innser at jeg er i ferd med å kaste bort en hel kveld på å se en gjeng med halvnakne skuespillere snakke uavbrutt i tre og en halv time uten pause, i en moderne versjon av Peer Gynt, mens de bader i gjørme og spruter brystmelk inn i munnen på hverandre.

Jeg gleder meg til å vri meg rastløst i mitt tildelte fløyelssete, kikke utålmodig på klokka og tenke: “Dette er tre og en halv time jeg aldri får tilbake.”

Jeg gleder meg til å kikke på klokka igjen. Og igjen og igjen. Og tenke: “Det er fortsatt tre timer og sytten minutter igjen av forestillingen.”

Jeg gleder meg til å tenke: “Er det dette skattepenga mine går til?”

Jeg gleder meg til å slutte å snakke om strømmeteater. Jeg hater begrepet strømmeteater. Vær så snill, ikke mer strømmeteater.

(Tre timer og fire minutter igjen, og nå må jeg i tillegg på do.)

Jeg gleder meg til å kjøpe programblad jeg vet jeg ikke kommer til å ta vare på. Jeg gleder meg til lukten av trykksverte og glanset papir.

Jeg gleder meg til å betale 560 kroner for å sitte ved siden av en svett og tykkfallen mann som med jevne mellomrom utstøter høylytte grynt og gutturale lyder, mens han puster ut gjennom nesa med en høyfrekvent, hvinende plystrelyd. I to timer og førtini minutter til. Og jeg må fortsatt veldig på do.

Jeg gleder meg til teateropplevelser som beveger og berører. Som utfordrer og provoserer, som oppfordrer til debatt. Jeg gleder meg til å tenke: “Tenk at det er dette skattepenga mine går til.”

Jeg gleder meg til ni timer lange forestillinger med matservering inkludert i billettprisen.

Jeg gleder meg til å tenke “fjooh, det var flaks” når han på to meter med verdens største hode ikke setter seg på setet rett foran meg, men et par seter ut til siden, for så å tenke “faen i helvete” når denne mannen bare et øyeblikk senere kikker på billetten sin, innser at han har satt seg på feil plass og flytter seg til setet rett foran meg likevel.

(Jeg drømmer om å fiske opp en motorsag fra under setet, slik at jeg kan pløye ned hoder med grotesk stor diameter.)

Jeg gleder meg til å se teater jeg elsker. Og jeg gleder meg til å gå glipp av nesten halvparten på grunn av verdens største hode.

Jeg gleder meg til å se teater jeg hater. Jeg gleder meg til å tenke: “Dette er siste gang jeg går på teater.” For så å gå på teater igjen bare en uke etterpå. Og igjen.

Og igjen og igjen.

Foto: Lars Halvor Andreassen