Å bo innenfor Ring 3

Det var vel en onsdag at Jon fikk melding fra tanten sin om at hun skulle reise vekk den kommende helgen og om han ville kunne han få låne hjemmet hennes. Jon er en kar som trenger ro og stillhet for å kunne slappe ordentlig av. Dessverre er ikke dette noe hans bosituasjon kan tilby for øyeblikket. Det blir aldri helt stille når man bor innenfor Ring 3. Så Jon takker ja til tilbudet, før han så ringer meg. Jon har nemlig tittelen som kjæresten min, og nå spør han meg om jeg ikke kunne tenke meg å bli med han ut av byen for helgen. Komme seg litt bort fra bymaset, sier han, få litt stillhet og ro. 

Selv har jeg ikke noe problem med å bo innenfor Ring 3. Egentlig liker jeg det veldig godt. Lydene av et samfunn som lever og følelsen av å ha folk rundt meg. Suset fra bylivet har aldri hindret meg fra å finne ro. Behovet for stillhet er nok derfor sterkere hos Jon enn hos meg. Når det er sagt, så takker jeg sjeldent nei til en helgetur. 

Fredag ettermiddag holder jeg derfor på med å pakke en såkalt helgebag, når brannalarmen går i bygården. Jeg tar meg selv i å sukke, for jeg vet hva jeg nå har i vente. Det er på med tøfler og ned fem etasjer mens du holder deg for ørene. Et ubekvemt møte med relativt ukjente og irriterte naboer. Ufrivillig publikum til monologer om at folk må lære seg å lage mat eller et innlegg om hvor farlig det kan være å rope ulv ulv for ofte. En stakkars syndebukk som må legge seg flat og bli ydmyket. Videre vitne til en bedreviter som kåler med å få av alarmen. En hånlig latter fra han i tredje, før sur sigarettlukt fra de som har utnyttet situasjonen fyller oppgangen. Spontan vinterkulde inntreffer, og du angrer på at du ikke tok på deg en jakke. Alarmen som endelig blir skrudd av og fem etasjer med trapper som må bestiges fordi heisen tror det brenner i bygget. 

Smålig andpusten får jeg pakket ferdig og låser meg ut av leiligheten. Ute på bakkeplan skal jeg til å runde hjørnet idet jeg hører roping. Slikt får en til å stoppe opp, og jeg ser en av “de lokale”. Jeg har sett han før, denne lokale. Rettere sagt, jeg har hørt han før. Han har en tendens til å bruke stemmen sin, denne karen. Som oftest bruker han den etter midnatt, men nå har han valgt å bruke den selv om klokken ikke har bikket fem engang. Han har plassert seg midt i Grønlandsleiret. Med oppstrakte armer mot himmelen slenger han lange og høylytte strofer om en gud han ikke lenger vil ha noe med å gjøre. Vokabularet er grovt. Stemmen er voldsom. 

Jeg blir stående og se på den lokale. Ikke er han brydd av vinterværet, strenge blikk eller trafikken som omringer han. Ikke før bilistene blir utålmodige og forbipasserende støtt. Plutselig går samfunnet rundt han sammen som et massivt kor. Bilhorn, sinte stemmer og midt oppi det hele står den lokale og fordømmer en gud. Jeg runder hjørnet, går mot bussterminalen og tenker at det kanskje er noe i det Jon sier. Dette med bymas, stillhet og å bo innenfor Ring 3.