Når alt faller vekk

Når alt faller vekk, og vi bare blir stående igjen helt alene, du og jeg, omringet av tomme løfter og trange rom, holder du hånden min og leder meg gjennom mørket. For løftet om et fantastisk år ble vasket bort av antibac, såpe og vann. Året ble ikke sånn som vi hadde planlagt, verken for oss, eller resten av verden. Vi ble stengt inne på rommene våre. Alene måtte vi stå gjennom en pandemi.

Men var vi egentlig det? Alene? Eller tillot vi bare verden å la disse meterne gjøre avstanden lenger enn den måtte være? For jeg vet, for jeg opplevde, at det er under en slik krise at man virkelig står nær, selv med munnbind og meterstokken for å holde avstand. Det var under denne krisen at jeg fant deg, eller det var jo egentlig før, men det var når alt stengte at vi kom nær hverandre. Når alle holdt avstand, kom du inntil. Det var det jeg trengte, ønsket og håpet på. Du ga meg det, uten at jeg måtte si et ord. 

Året gikk, sakte og usikkert. Dagene ble til uker, ukene ble til måneder. Når året nærmet seg slutten holdt vi fast i håpet om at når 2021 skulle tikke inn, ville alt bli bra,  men så lett var det jo ikke. Det ble og blir lenger enn vi kunne ventet, men vi klarer det.  Ikke alene, men sammen. 

Du og jeg.