Kongelig Mystikk

Beboere av Norge og et titalls andre land rundt om i verden befinner seg i den litt underlig posisjon at statsoverhodet er en monark mens landet de facto styres av en helt annen person. En statsminister i vårt tilfelle. 

Selv de mest lojale monarkister innrømmer nok at de prinsipielle og til tider religiøse begrunnelsene for en monark strider mot mange av våre moderne verdier, som likhet og sekularisme. Det konstitusjonelle monarkiet er på mange måter intet mer enn et kompromiss mellom tradisjon og historie og moderne statsstyrelse. Å referere til et ‘moderne monarki’ er i mine ører like latterlig som å snakke om ‘human tortur’. Men gitt at vi nå har en monark, hvordan kan vi minimere lidelse og irritasjon for begge parter? Dagens svar ser ut til å late som at ‘de folka på balkongen’ er intet mer enn vanlige folk som deg og meg. Enhver reportasje eller program med eller om kongefamilien prøver å skjule det faktum at ifølge grunnloven så er ‘Kongens person’ hellig og ukrenkelig. Dette byr meg midt i mot.

 Jeg stiller meg uforstående  til at noen kan være positive til ideen om at landets høyeste tittel (som går i arv) skal gå til tilnærmet ‘vanlige folk’.  Det bunner rett og slett i latskap. Skal vi først ha en monark bør det etter min mening være noen som har noe utenom det vanlige. Representasjon er politikernes domene. Der sistnevnte opparbeider seg legitimitet via stemmer, må derimot kongelige gjøre det ved hjelp av ætt. Det kan se ut til at den mest konsekvente fremgangsmetoden for kongelige, er å skape en distanse mellom seg og det sekulære gjennom et slør av mystikk.

Dronning Elisabeth II er et ypperlig eksempel på denne doktrinen. Hun er som et mytisk vesen som springer opp nærmest som fra en annen verden, for å oppmuntre oss stakkars dødelige fra tid til annen – og hun er elsket for det. Dette er også grunnen til at jeg river meg i håret når jeg ser Kong Harald V raljere med Karsten Warholm og Leif Olav Alnes på uformelt vis i en halvtimes tid.  Tommelfingerregelen for kongelige bør være “Less is more”, her er 17. mai kjøreturen i fjor et godt eksempel, der de kjørte gjennom sentrum i bilkortesje for å gi det norske folk en sårt tiltrengt oppmuntring på en ellers forflatet nasjonaldag; helt uten annet virkemiddel enn å vinke fra en bil. Folket bør helst ikke vite noe særlig om en monark – og hvis de gjør det bør det være via rykter og tvilsomme vitner. Det er nettopp dette som utgjør den  kongelige mystikk.

 Tilnærmingen kan også tjene landet og kongehuset fra et praktisk perspektiv. Ved mindre eksponering blir kongehuset også mindre personavhengig. Igjen kan vi se til Storbritannia som eksempel: i motsetningen til sin mor har Prins Charles vært dårlig til å opprettholde et slør av mystikk både når det gjelder hans privatliv og hans standpunkter, og det britiske folk har ikke likt det de har sett. Det er mange som har foreslått å hoppe over han i arvefølgen. Det er ikke praktisk for kongehus eller regjering at ethvert tronskifte skal bli en popularitetskonkurranse. Også det er forbeholdt politikerne. En offentlig rolle som tronfølge har den uheldig konsekvens av at hele monarkiet blir vurdert utfra din evne til å fylle en rolle du aldri har hatt før.

Dagens monarki gjør seg ironisk nok sårbar for tidens tann ved å prøve å være moderne.